Den svenske sentralbanken skal utrede muligheten for å innføre elektroniske kroner som et alternativ til dagens sedler og mynt. Det er gode grunner til å sikre husholdninger og næringsliv fortsatt tilgang på sentralbankpenger.
Pengenes historie handler om hvordan betalingsmidlene i samfunnet har gått fra det konkrete til det abstrakte. Først fra direkte bytte- og gaveøkonomi til mynter i edelt metall. Deretter fra sedler med innløsningsrett i gull eller sølv til kontanter uten egenverdi. Og endelig fra sedler og mynt til plastkort og apper. I dag utgjør kontopenger den helt dominerende andelen av transaksjonene i økonomien.
Kontanter har frem til nå vært definert som sedler og mynt. Man hører ofte at vi er på vei mot et kontantløst samfunn. Denne uken har det vært fokus på at Sveriges Riksbank skal utrede muligheten for å innføre «elektroniske kroner» eller e- kroner. Flere sentralbanker, deriblant Norges Bank, snuser også på denne muligheten – som antas å kunne basere seg på såkalt blokkjedeteknologi.
Spørsmålet om Norge bør avskaffe fysiske sedler og mynt har vært diskutert i et tidligere innlegg her på bloggen. Både Norges Bank og Sveriges Riksbank har avvist at det er aktuelt å pensjonere de tradisjonelle kontantene. Introduseringen av e- penger vil eventuelt fungere som et supplement til sedler og mynt – i alle fall i en overgangsfase.
E-pengenes rolle
I dag består pengemengden i samfunnet av tre elementer: kontanter og innskudd i sentralbanken (sentralbankreserver), samt innskudd i forretnings- og sparebanker. Siden en sentralbank ikke kan gå konkurs, vil både kontanter og sentralbankreserver utgjøre fordringer på staten uten kredittrisiko. Mens husholdningene har tilgang på kontanter, er det bare forretnings – og sparebankene (samt staten) som kan ha konto i Norges Bank. Sentralbankreserver brukes når bankene skal gjøre opp betalinger seg imellom.
For en privatkunde eller bedrift vil kontopenger, dvs. elektroniske fordringer på en bank, alltid innebære en liten risiko – siden banken kan gå over ende. Nå beskyttes innskudd opp til to millioner kroner av innskuddsgarantiordningen (selv om forhandlingene med EU går i retning av at dette beløpet senkes), men beløp utover dette kan gå tapt. Under en bankkrise skal det riktignok mye til at statsmyndighetene ikke tilfører ny egenkapital eller nasjonaliserer insolvente banker – siden alternativet er «bankrun», kredittskvis og realøkonomisk krise. Et slikt reaksjonsmønster er imidlertid politisk betinget. Hvis en bank er solvent, men mangler likviditet, vil dette bli håndtert gjennom sentralbankens rolle som långiver i siste instans.
Utover å sikre en helt risikofri og likvid plasseringsmulighet, skal innføringen av e- kroner sørge for at alle kan foreta sikre og effektive betalinger, uavhengig av kundeforhold i en bank. De siste årene har andelen sedler og mynt i transaksjonsvolumet hatt en klar nedadgående trend. Mange banker er nå kontantløse. Foreninger, små bedrifter og privatpersoner møter begrensninger på muligheten til å sette inn kontanter på bankkonto. Noen bedrifter er også motvillige til å ta imot kontanter, selv om kundene har en lovfestet rett til å betalte kontant.
E-kroner vil være elektroniske sentralbankpenger for allmennheten. Enn så lenge reiser en slik mulighet flere spørsmål enn svar. Skal kundene ha konto i Norges Bank eller kjøpe e-kroner via bankene? Skal transaksjonene være anonyme? Skal e-kroner gi rente? Hva slags effekt vil dette ha på pengepolitikken og den finansielle stabiliteten?
Vil e- penger gi e- rente?
Et interessant aspekt av dette, som har vært diskutert i faglitteraturen, er muligheten for å innføre nominell rente på (elektroniske) kontanter. Siden det nominelle rentenivået er alternativkostnaden ved å holde kontanter, kan dette både redusere velferdstapet ved inflasjon og gjøre pengepolitikken mer effektiv i å stabilisere prisnivået i samfunnet og konjunkturene.
Når inflasjonen stiger vil det nominelle rentenivået gå opp. Da blir det dyrere å sitte på kontanter (e-penger). Siden marginalkostnaden ved å produsere kontanter (e-penger) er nær null, oppstår det et avvik mellom samfunnets marginalkostnader og de private marginalkostnadene ved å holde kontanter (e- penger). Dette velferdstapet kan elimineres på to måter: Enten ved å sette den nominelle renten til null, noe som krever en deflasjonsrate som samsvarer med den såkalte likevektsrealrenten, eller ved å innføre en nominell rente på e-penger som sikrer en tilsvarende realrente. Siden kontanter nå utgjør en så liten andel av pengemengden, er denne problemstillingen mindre relevant enn tidligere. Innføringen av e-penger kan aktualisere spørsmålet.
En annen konsekvens av renter på e- penger, hvis kontanter etter hvert fases ut, er at sentralbanken kan sette en klar negativ nominell (styrings)rente på sentralbankreserver – hvis dette blir nødvendig for å motvirke et kraftige økonomiske tilbakeslag og deflasjon. I dag begrenses denne muligheten av at folk kan hamstre cash. Hvis også e-kroner gir negativ rente, vil pengepolitikken i mindre grad begrenses av den nominelle nullrentebetingelsen.
Riksbanken peker på at det finnes noen praktiske problemer med rente på e- penger. Blant annet kan aktørene i visse situasjoner få incentiver til å holde e- penger fremfor tradisjonelle bankinnskudd, noe som kan påvirke stabiliteten i finanssektoren.
At fremtiden vil tilby et elektronisk betalingsmiddel som har flere av egenskapene til dagens kontanter virker sannsynlig. Trolig vil det ikke være mulig å gjennomføre anonyme transaksjoner. Om fremtidens e-kontanter gir rente gjenstår å se.