Etter flere år med svak vekst i norsk økonomi og økende arbeidsledighet er konjunkturbildet i bedring. Det er likevel en nedsiderisiko knyttet til boligmarkedet.
Med ledig produksjonskapasitet i mange næringer, er det etterspørselen etter varer og tjenester som bestemmer aktivitetsnivået i norsk økonomi på kort sikt. De foreløpige nasjonalregnskapstallene fra 1. kvartal 2017 tyder på at oppgangen er bredt basert blant de ulike etterspørselskomponentene, dvs. privat konsum, offentlig konsum og bruttorealinvesteringer. Det som derimot holder veksten nede er utviklingen i handelen med utlandet, der importen øker klart mer enn eksporten.
En ekspansiv penge- og finanspolitikk har gitt vesentlige bidrag til å motvirke tilbakeslaget i produksjon og sysselsetting i kjølvannet av oljenedturen. Siden 2013 har bruken av oljeinntekter, som har funnet sted innenfor rammene av handlingsregelen, økt omtrent like mye som oljeinvesteringene har falt. Lave realrenter understøtter samtidig privat konsum og gjør flere investeringsprosjekter lønnsomme. Parallelt har langvarig sterk boligprisvekst medvirket til et betydelig løft i boliginvesteringene. Kronekursen har svekket seg mye, noe som sammen med moderate lønnsoppgjør har gitt en betydelig bedring i Norges kostnadsmessige konkurranseevne ovenfor utlandet.
Det kan virke som et paradoks at nettoeksporten har fungert som en vekstbrems på norsk økonomi de siste kvartalene, til tross for at kronen er svak. Det kraftige fallet i oljeeksporten er tross alt bak oss. Noe av den svake eksportutviklingen kan trolig tilskrives tilfeldige forhold, som for eksempel at lakselus har gitt mindre salg av norsk sjømat på verdensmarkedet. Samtidig avhenger ikke bare eksporten av priser og markedsandeler, men også av den internasjonale konjunktursituasjonen.
I lærebøkene kan man lese om «J- kurve effekten», som sier at en svekkelse av kronen vil redusere saldoen på handelsbalansen på kort sikt, før utviklingen snur til et større overskudd. (Nettoeksporten beveger seg altså langs en J-formet kurve). Forklaringen er rett frem: Når kronen svekker seg vil importprisene øke umiddelbart, uten at importmengden reduseres vesentlig. Etter hvert vil imidlertid konsumentene vri forbruksmønstret fra import- til hjemmeproduserte varer, samtidig som billigere norske varer i utlandet stimulerer eksporten. Man må altså forvente at det tar tid før en svakere krone får fullt utslag i aggregert etterspørsel. På kort sikt er det særlig den importerte inflasjonen som øker. Man skal samtidig huske på kronekursfallet mot US dollar har hatt en umiddelbar positiv effekt ved å redusere oljeprisfallet målt i kroner. Fremover kan kombinasjonen av svak krone og en gradvis bedring i verdensøkonomien løfte eksporten fra Fastlands- Norge.
Slik det ser ut nå er den største nedsiderisikoen for norsk økonomi knyttet til boligmarkedet. Boliginvesteringene har kommet opp på et nivå som overstiger oljeinvesteringene, og dette drives særlig av at boligprisene har økt klart mer enn byggekostnadene over lengere tid. Det virker sannsynlig at Norge kan få en nedgang i realboligprisene de neste årene, bl.a. som følge av en klar ekspansjon på tilbudssiden i boligmarkedet. Hvor mye prisene tilpasser seg vil likevel avhenge av det psykologiske elementet i markedet. Flere usolgte boliger og tregere visningsrunder kan ta noe av piffen ut av etterspørselen- bl.a. ved at folk ikke lenge føler de må skynde seg inn i markedet for å komme nye prisøkninger i forkjøpet. En svakere boligprisutvikling kan slå negativt ut for privat konsum gjennom en «formueseffekt», men også dempe bankenes utlånsvilje og boliginvesteringene.
Oljebremsen går mot slutten. Med høy gjeldsbelastning i husholdningene og en nedsiderisiko i boligmarkedet er det kanskje godt å ha et eksportoppsving å se frem til.