Hvorfor er kronekursen så svak?
Ferierende nordmenn i Sverige og Danmark har måttet forholde seg til en gjennomsnittlig kronekurs så langt i juli på henholdsvis 98,6 og 127,4. I perioden 2001-2013 lå kronen stort sett i intervallet 80-90 mot SEK og 100-110 mot DKK. Betrakter man den importveide kursindeksen, I-44, fremgår det at den norske kronen har svekket seg på bred front.
En svak kronekurs er gode nyheter for norsk eksportindustri og turistnæring, siden norske varer blir billige på verdensmarkedet. Samtidig er dette dårlig nytt for norske husholdninger, fordi utenlandske varer blir dyre i norske kroner.
Handelsbalansen
Forrige uke kom det tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) som viser at Norge hadde et underskudd på handelsbalansen ovenfor utlandet i juni – for første gang siden desember 1998. Nå økte riktignok eksporten en del, både som følge av økt salg av olje- og gass og fastlandsvarer, men importen steg enda sterkere, særlig drevet av noen store engangskjøp som konstruksjoner til oljeplattformer og fly. Uavhengig av slike midlertidige forhold, har det vært en langsiktig svekkelse av handelsbalansen siden det kraftige oljeprisfallet sommeren 2014. Et slikt fall i handelsbalansen vil, alt annet likt, svekke kronekursen for å balansere tilbud og etterspørsel i valutamarkedet. Lavere eksport reduserer etterspørselen etter norske kroner, mens økt import gjør at det kjøpes mer utenlandsk valuta (økt salg av norske kroner), hvilket øker tilbudet av kroner på valutamarkedet.
Figur 1 viser utviklingen i den importveide kronekursen, I-44, og råoljeprisen tilbake til juli 2012. Grafen illustrerer hvordan kronekursen har fulgt oljeprisen tett. Kronen fungerer typisk som en buffermekanisme for norsk økonomi, der lavere oljeeksport gir en svakere kronekurs, hvilket over tid bedrer tradisjonell nettoeksport.
Figur 1: Kronekurs og råoljepris. Kilder: Norges Bank og FRED (St.Louis Fed).
Så hvorfor har handelsbalansen forverret seg, til tross for langvarig kronesvekkelse? Utover midlertidige forhold, som nevnt eksempler på ovenfor, har dette trolig sammenheng med den såkalte «J-kurve-effekten». En svekkelse av kronen endrer i første omgang prisene på import og eksport, noe som over tid vrir konsum og produksjon i retning av norskproduserte varer og tjenester. Siden kvantumseffekten tar lenger tid enn priseffekten, dvs. at importprisene øker raskt, mens virkningen på eksport og importvolum tar lengre tid, vil en depresiering av kronekursen først føre til en reduksjon i nettoeksporten, før dette snur til en større økning lengere frem i tid.
Uforutsigbare valutakurser
Utover nettoeksporten, er kronekursen sterkt påvirket av internasjonale kapitalbevegelser, som særlig avhenger av rentedifferansen ovenfor utlandet og forventninger til fremtidige valutakursendringer.
Flokkatferd og overreaksjon ligger tidvis bak kursbevegelsene. I én periode kan aktørene være opptatt av renteforskjeller, i den neste ser man på utviklingen på handelsbalansen, for i en tredje ha fokus på finansiell uro og «trygge havner». Når temaene i valutamarkedet skifter, blir det ikke enkelt å forutsi valutakurssvingninger. Mange studier viser at valutakurser minner om andre formuespriser, ved at de følger en random walk på kort sikt. Skal man spå kortsiktige valutakursbevegelser, er det ifølge denne hypotesen best å slå mynt og kron.
Over tid vil imidlertid valutakursene bevege seg i retning av langsiktig likevekt – som i stor grad kan utledes fra økonomisk teori og modeller.
Langsiktig likevekt
Udekket renteparitet innebærer at hvis renten stiger mer i Norge enn i utlandet, vil det fremstå lønnsomt å låne i utenlandsk valuta og plassere i norske kroner, hvilket øker etterspørselen etter kroner og får denne til å styrke seg. Norsk økonomi er på bedringens vei etter oljeprissjokket fra 2014. Veksten er på vei opp og arbeidsledigheten synker. Samtidig har inflasjonen falt jevnt siden inngangen til året. Norges Banks ventes å holde styringsrenten stabil en stund fremover. I USA har Federal Reserve økt styringsrenten tre ganger siden desember i fjor, og i Canada ble renten satt opp for første gang på syv år tidligere denne måneden. Det er ikke ventet at Norge vil lede an i renteøkningene internasjonalt. Dermed vil en norsk konjunkturoppgang, selv om denne etter hvert skulle gi en strammere pengepolitikk fra Norges Bank, ikke nødvendigvis gi en økning i rentedifferansen ovenfor utlandet.
Et annet sentralt forhold er inflasjonsdifferansen ovenfor andre land. Norges Bank har et inflasjonsmål på 2,5 prosent, mens valutaområder som Sverige, eurosonen, Storbritannia og USA har et langsiktig mål om 2 prosent inflasjon. Teorien om relativ kjøpekraftsparitet tilsier at den nominelle kronekursen vil svekke seg over tid mot disse valutaene, med en trend som omtrent tilsvarer 0,5 prosent per år. Dette forutsetter selvfølgelig at aktørene i valutamarkedet tror at Norge faktisk vil ha en slik positiv inflasjonsdifferanse. Siden innføringen av inflasjonsmålet i 2001 har prisveksten i Norge ligget nærmere 2 prosent.
Til slutt er det enda et element som tilsier at kronekursen vil være svakere enn nivåene observert siden tidlig på 2000-tallet, nemlig lavere oljepriser som reduserer veksten i oljefondet. Innfasingen av oljeinntekter i norsk økonomi (gjennom handlingsregelen) har krevd en vridning av næringsstrukturen, der arbeidskraft og realkapital overføres fra konkurranseutsatt til skjermet sektor. En sterkere realkronekurs har vært mekanismen som får dette til å skje. Nå når oljeinntektene som andel av trend-BNP kan ha nådd toppen, kan dette tilsi at kronekursen vil svekke seg tilbake til et lavere langsiktig likevektsnivå.
For ferierende nordmenn er det neppe en trøst at deler av kronesvekkelsen kan forklares av langsiktige likevektseffekter.