Mens oljekrisen og dens ringvirkninger skaper økende arbeidsledighet, foregår det en debatt om Norge skal føre en mer ekspansiv finanspolitikk for å stimulere økonomien, eller om næringslivet skal få omstille seg til en tid der oljen betyr mindre. En ny analyse fra Det Internasjonale Pengefondet (IMF) viser at offentlige støtteordninger som senker kostnadene knytte til forskning og utvikling (FoU) i privat sektor kan ha stor betydning for landets produktivitet og økonomiske vekst over tid. Videre viser analysen at en ekspansiv finanspolitikk som motvirker en lavkonjunktur, kan ha klar positiv effekt på private investeringer i FoU. Rapporten synliggjør at det ikke trenger å være en konflikt mellom å stimulere etterspørselen på kort sikt og behovet for omstilling og nyskapning når vekstbidragene fra oljenæringen avtar.
Tilbakegangen i oljeindustrien gir lavere økonomisk aktivitet og et behov for å vri ressurser over i annen næringsvirksomhet. Når noen mener at myndighetene bør være forsiktige med å øke den offentlige pengebruken i en slik omstillingsfasen, skyldes dette særlig to forhold:
Det første argumentet er basert på en tankegang om at nedgangstider tvinger frem kreativitet og nyskapning. Den østeriske økonomen Joseph Schumpeter (1883-1950) var av den oppfatting at nedgangstider skaper konstruktiv destruksjon, dvs. at ulønnsomme bedrifter forsvinner, mens entreprenører bruker dårlige tider til å satse på nye produkter og teknologi. Dette legger grunnlaget for det neste økonomiske oppsvinget. Hvis man mener at nedgangstider i seg selv bidrar til omstilling og innovasjon, vil dette kunne være et argument for at myndighetene bør være tilbakeholdene med motkonjunkturpolitikk.
Det andre argumentet er at en ekspansiv finanspolitikk vil drive opp renter og kronekurs, slik at offentlig etterspørsel fortrenger ressurser som ellers ville være tilgjengelig for nytt næringsliv. Som påpekt tidligere er dette ganske irrelevant i en likviditetsfelle, siden renten ikke stiger så lenge det er ledig kapasitet og inflasjonen er lav. Alternativet til etterspørselsstimulans er da en lang periode med svak vekst og ledig produksjonskapasitet, som gjør det lite attraktivt for næringslivet å investere.
Finanspolitisk støtte til FoU
I publikasjonen «Fiscal Monitor» (April, 2016) fra Det Internasjonale Pengefondet (IMF), gis det en grundig gjennomgang av sammenhengen mellom private investeringer i forskning og utvikling (FoU) og finanspolitikk. FoU antas å være avgjørende for innovasjon og dermed produktivitetsveksten i økonomien. Den fundamentale innsikten i analysen fra IMF er at finanspolitikken kan bidra til å understøtte FoU i privat sektor gjennom å korrigere markedssvikt – som gjør at bedriftene fra et samfunnsperspektiv vil investere for lite på dette området.
Det er særlig to mekanismer som trekkes frem:
Investeringer i FoU i enkeltbedrifter kan ha ringvirkninger på nasjonal og internasjonal økonomi, gjennom spredning av kunnskap og teknologi. Enkeltbedrifter vil i utgangspunktet ikke ta disse «eksterne virkningene» med i betraktning når investeringsbeslutninger fattes. Myndighetene kan bidra til å korrigere for dette gjennom målrettede støtteordninger og skatteinsentiver som senker marginalkostnadene.
Privat bedrifter har ofte problemer med å finansiere risikable prosjekter i FoU, selv om disse skulle ha en forventet høy avkastning. Slike prosjekter innebærer ofte store faste kostnader og et utbytte som ligger langt frem i tid. Å skaffe finansiering vil være spesielt krevende i nedgangstider, siden kapitaltilgangen tørker inn. IMFs studie viser at en finanspolitikk som bidrar til å dempe konjunktursvingninger har betydelig positiv effekt på investeringer i FoU og understøtter dermed produktivitetsveksten.
Norge henger noe etter
Rapporten fra IMF inneholder et stort datamateriale, med sammenligninger over landegrensene. Tallene er fra 2013 og viser at Norge kommer inn noe under «midt på treet» i summen av subsidier og skattefradrag for FoU. Samtidig er Norge blant landene som gir særlige gunstige skatteinsentiver for små selskaper.
Offentlig støtte til forskning og utvikling. Kilde: IMF (2016,s.35).
Ifølge SSB ligger FoU-kostnadene som andel av BNP i Norge lavere enn både EU og de øvrige nordiske landene, selv om veksten i FoU de siste årene har vært sterk i internasjonal sammenheng. Det er nok likevel grunn til å tro at denne positive utviklingen kan bremse fremover, i lys av oljenedturen og tilbakeslaget i norsk økonomi.
Ikke all destruksjon er positiv. Unødvendig høy arbeidsledighet kan bite seg fast og ha store samfunnsmessige kostnader. En ekspansiv finanspolitikk kan både understøtte sysselsettingen på kort sikt og ha en gunstig effekt på produktivitetsveksten over tid gjennom direkte og indirekte støtte til FoU.