Som i tidligere valgkamper har begrepet «dynamisk skattepolitikk» dukket opp i den politiske debatten.
Med «dynamiske skatteeffekter» mener man gjerne de virkningene endringer i skatter og avgifter har på produksjonspotensialet og vekstevnen i norsk økonomi. Slike tilbudssideeffekter skiller seg fra de mer kortsiktige konjunkturvirkningene som finanspolitikken kan ha gjennom å påvirke aggregert etterspørsel etter varer og tjenester.
I den politiske debatten blir dynamisk skattepolitikk av enkelte brukt som et negativt ladet begrep – knyttet til spørsmålet om skattereduksjoner er selvfinansierende. Det er imidlertid gode grunner til å legge om skattesystemet på en måte som bidrar til en mer effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser– uavhengig av om det totale skattenivået senkes eller ikke.
Laffer- kurven
Under et middagsmøte med republikanske politikere i Washington DC i 1974 skal økonomen Arthur Laffer ha tegnet en figur på en serviett for å forklare de tilstedeværende, deriblant Donald Rumsfeld og Dick Cheney, sammenhengen mellom skattesatser og skatteinntekter. Tilstede var også skribenten Jude Wanniski fra The Wall Street Journal, som i 1978 skrev en artikkel om den såkalte Laffer- kurven. Historien gikk viralt og fikk stor betydning for den politiske debatten, særlig i 1980-årene. I dag kan man visstnok se en rekonstruert Laffer-kurve på en serviett på The National Museum of American History.
Laffer- kurven er en prinsippskisse som er ment å illustrere ulike kombinasjoner av skattesatser og statens skatteproveny. Ved en skattesats på 0% er det naturlignok ingen skatteinntekter, og det samme gjelder for en skattesats på 100% – «ingen» vil jobbe hvis nettolønnen er null. Dermed må det finnes et toppunkt som maksimerer skatteinntektene, illustrert ved skatteraten t*. Dette innebærer også, med mindre man er på toppunktet, at det alltid vil være to forskjellige skattesatser som gir samme skatteproveny. For skattesatser til høyre for toppunktet, vil en reduksjon i skattesatsen gi større skatteinntekter.
Figur 1: Laffer-kurven.
Laffer mente at USA befant seg på «feil side» av t*, noe som viste seg å ikke være tilfelle. Reagan sine skattekutt på 1980-tallet ga økte underskudd på statsbudsjettet. I den politiske debatten her hjemme viser motstanderne av skattekutt ofte til disse erfaringene.
Nå er det selvfølgelig flere ulike skatterater i økonomien og skattesystemet må sees i en helhet. Effektene av skatteendringer vil variere mellom type skatteobjekt, men også mellom ulike befolkningsgrupper, tidsperioder og land. Trolig finnes det en grense for hvor mye skattetrykket kan økes, selv om USA ikke hadde nådd dette toppunktet på 1980-tallet. I 2010 antydet en analyse fra økonomer ved Den Europeiske Sentralbanken (ESB) at Sverige og Danmark hadde passert den «kritiske grensen» for skattlegging av kapitalinntekt (link her). I Norge har høye oljeinntekter bidratt til at skattesatsene på arbeidsinntekt og kapital trolig ligger et stykke under t* – til tross for en stor offentlig sektor. Dette har ikke alltid vært tilfelle. I Norge vokste debatten om dynamisk skattepolitikk frem i en periode der skattesatsene var svært høye. Marginalskatten på lønnsinntekt var 78,1 prosent i 1980.
En omlegging av skattesystemet
Mange skatter og avgifter påfører økonomien et effektivitetstap. Dette oppstår fordi skattesystemet endrer de relative prisene husholdninger og næringsliv blir stilt ovenfor – slik at disse ikke lenger gjenspeiler korrekte samfunnsmessige avveininger. Eksempelvis oppstår det vridninger i personers arbeidstilbud og pensjonsalder, entreprenørenes risikovilje, bedriftenes lokaliseringsbeslutninger og investorenes allokering av kapital mellom aktivaklasser og land. Forskning antyder at effektivietstapet stiger overprosposjonalt med skatteraten.
Vridningseffektene fra skatter er sterkere jo mer mobilt skatteobjektet er. Boligskatt regnes som en effektiv skatt, siden skatteobjektet (boligen) ikke kan flyttes. Skattlegging av oljeselskapenes overskudd fører helle ikke til et effektivietstap, siden dette inneholder en grunnrente (eller «superprofitt») som uansett ikke kunne oppnås i andre markeder. Endelig kan grønne skatter (i teorien kalt Pigou-skatter) ha positive vridningseffekter på samfunnsøkonomien. Slike avgifter setter en prislapp på forurensing, hvilket kompenserer for en markedssvikt der miljøkostnader ikke hensyntas i konsum- og produksjonsbeslutninger.
En omlegging av skattesystemet, der skattetrykket vris fra skatt på arbeidsinntekt og kapital til miljøavgifter og boligskatt, vil gi velferdsgevinster fordi ressursene i samfunnet blir utnyttet mer effektivt. Dette bør få mer plass i den politiske debatten. Diskusjonen rundt selvfinansierte skattekutt er en avsporing – selv om det trolig finnes en grense for hvor mye enkelte skattesatser kan økes fra dagens nivå.