Ifølge et stort flertall av klimaforskerne er det høyst sannsynlig en sammenheng mellom global oppvaring og menneskeskapte klimautslipp. For å unngå store fremtidige skadevirkninger, må verdensøkonomien gjøres mindre avhengig av fossilt brensel. Dette betyr imidlertid ikke at tiden for økonomisk vekst er forbi. Det er bred enighet blant økonomer om at markedsbaserte løsninger – som begrenser karbonutslipp via prismekanismen – kan gi store effekter til begrensede kostnader.
Det er mange myter i klimadebatten. En av disse er at klimaforskerne er svært uenige om menneskeskapt aktivitet bidrar til den globale oppvaringen eller om det hele er en del av «naturlige temperatursvingninger». FNs klimapanel, som har til oppgave å samle og vurdere all tilgjengelig informasjon rundt dette spørsmålet, konkluderer med at det er 90% sannsynlighet for at det er en sammenheng mellom global oppvarmning og menneskeskapte klimautslipp. Riktignok finnes det forskere som er uenige i noen av konklusjonene, men denne kritikken går begge veier – noen hevder effekten på klimaet er overdrevet, mens andre mener den er undervurdert.
Mange er nok av den oppfatning at reduserte utslipp krever mindre forbruk og lavere økonomisk aktivitet, og at samfunnet derfor står ovenfor kostbare tilpasninger. For fattige land kan økonomisk vekst faktisk gi miljøgevinster, når levestandarden kommer over et visst minimumsnivå, mens mye av løsningen i den rike delen av verden handler om å vri ressursbruken over mot «grønnere» alternativer. Det er derfor ikke slik at miljøtiltak er til hinder for økonomisk vekst.
Når vekst gir miljøgevinster
Fattige land med økonomisk vekst bidrar typisk til økt forurensing, men når innbyggerne kommer opp på et visst velferdsnivå, kan nettoeffekten fra vekst på miljøet vise seg å bli positiv. I en artikkel i tidsskriftet The Economist fra 2013 drøftes sammenhengen mellom økonomisk vekst og biologisk mangfold. Hovedkonklusjonen herfra er at det biologiske mangfoldet får et oppsving når lands inntektsnivåer kommer opp på et vist nivå. Når levestandarden stiger over et minimum blir det mindre militære konflikter, folk får høyere utdanning, det skjer en urbanisering, økonomien blir mer effektiv, folketallet vokser saktere og det blir økt fokus på vitenskap og teknologi. Alt dette har positive effekter på levevilkårene får det lokale plante- og dyrelivet.
Et eksempel er sammenhengen mellom BNP per innbygger og endringer i skogsområder. For perioden 1990-2010 kan man observere en klar korrelasjon: Skogsområdene gikk mest tilbake i fattige land, mens det ble plantet flere trær i områder med et høyere inntektsnivå.
Endring i skogsareal og BNP per innbygger. Kilde: The Economist (2013)
Forurensing som markedssvikt
Forurensing er et klassisk eksempel på negative «eksterne virkninger» som gir en feiltilpasning i uregulerte markeder. I flere lærebøker fremstilles dette ved en bedrift som slipper ut miljøfarlig avfall i en elv – som gjør denne uegnet til bading og fisking. Disse samfunnsmessige kostnadene blir ikke belastet bedriften, hvilket fører til overproduksjon med et tilhørende velferdstap.
Dersom myndighetene pålegger bedriften å betale en miljøavgift (også kalt «grønn» skatt) som står i forhold til utslippene, kommer disse til syne som en kostnad i bedriftens regnskaper. Dermed får bedriften insentiver til å redusere produksjonen nærmere et «sosialt optimum» der prisen gjenspeiler de samfunnsøkonomiske marginalkostnadene. Prinsippet om at «forurenseren skal betale» innebærer altså at man setter en prislapp på miljøet og lar markedsmekanismen virke.
En alternativ løsning, som har samme effekt, er å innføre omsettbare utslippskvoter. Her utstedes (eller selges) det utslippstillatelser i form av kvoter, som gir et bestemt forurensingsnivå, for eksempel utslipp av svoveldioksid. Bedriftene kan handle disse kvotene seg imellom på samme måte som verdipapirer. Dette betyr at bedrifter som finner det dyrere å rense enn prisen på kvotene, vil ønske å kjøpe utslippskvoter hos bedrifter som finner det billigere å rense. Systemet gir dermed størst mulig effekt til lavest mulig kostnad.
I praksis har ikke myndighetene full informasjon om miljøkostnadene og alle produksjonstekniske forhold, slik at det er vanskelig å sette korrekte avgifter og utstede riktig antall kvoter. Dette er imidlertid også tilfelle ved andre virkemidler, som direkte reguleringer av utslippene.
Systemet med omsettbare utslippskvoter har visse fordeler sammenlignet med «grønne skatter», selv om de fleste til foretrekke en kombinasjon. Mange i den offentlige debatten utrykker likevel skepsis til kvotehandel, fordi den oppfattes som at bedrifter og land «kjøper seg fri». Kvoteprisen fungerer imidlertid på samme måte som en miljøavgift, som gjør det lønnsomt å rense og satse på «grønn teknologi». Et særlig problem har vært at politikerne i mange land, for eksempel EU, har gitt etter for press fra industrien og utstedt for mange kvoter. Men systemet har en fiffig egenskap i at «folk flest» kan påvirke de totale miljøutslippene. Hvis miljøorganisasjonene er misfornøyd med politikernes ambisjoner, kan de kjøper opp kvoter og trekker disse ut av markedet. Dette vil presse opp kvoteprisen og få utslippene til å falle.
Siden miljøproblemene har globale dimensjoner, kreves det internasjonale avtaler og samarbeid. Parisavtalen fra i fjor regnes som et viktig fremskritt på dette området. Det positive med denne avtalen er at 186 land har forpliktet seg til å sette mål for hvor store utslippskutt de skal gjennomføre. En svakhet med avtalen kan være at de langsiktige målene er mer ambisiøse enn de kortsiktige.
Små kostnader ved å handle
Å begrense utslippene av klimagasser vil redusere den økonomiske veksten, men ikke mye. Store utslippsreduksjoner slår ikke vesentlig ut i redusert BNP. En av årsakene til de små effektene er at Kina og andre fremvoksende økonomier bruker energi ganske ineffektivt, blant annet som følge av en nasjonal politikk som har holdt prisene på fossilt brensel svært lave. Dette muliggjør å oppnå store energibesparelser til en beskjeden kostnad. Anslagene ligger gjerne i størrelsesorden 1-3 prosent av verdens BNP, dvs. at den årlige veksten kanskje vil måtte falle opp mot 0,1 prosentpoeng de neste 30 årene.
Selv om fremtidige generasjoner blir rikere enn oss, vil de stå ovenfor økt knapphet på miljøgoder. Isteden for å vente på større fremtidige naturkatastrofer, bør myndighetene øke omfanget av markedsbaserte miljøtiltak allerede i dag. Det er en billig forsikring.