Når det nominelle rentenivået når null snus mange av sammenhengene i økonomien opp ned. I dette innlegget illustreres dette viktige poenget innenfor rammene av en enkel makroøkonomisk modell.
Norges Banks styringsrente er for tiden på historisk lave 0,5 prosent og forventes å falle videre – kanskje til null eller helt ned i svakt negativt territorium. I flere innlegg her på bloggen har det blitt fremhevet at dette har stor betydning for hvordan norsk økonomi vil tilpasse seg nye sjokk, som f.eks. et fall i lønnsveksten eller en økning i oljepengebruken. I en slik situasjon vil de virkemidlene som fortsatt er tilgjengelige, og da særlig finanspolitikken, spille en langt viktigere rolle enn i en normalsituasjon der Norges Bank har handlerom å justere rentenivået for å stabilisere norsk økonomi.
Hensikten med dette innlegget er å illustrere noen av disse poengene innenfor en enkel makroøkonomisk modellramme, med samlet tilbud og etterspørsel – vist i figur 1.A.
Kurven for samlet tilbud illustrerer den positive sammenhengen mellom produksjon/ sysselsetting, Y, og inflasjon (generell prisvekst), π. Når produksjonen øker blir det mer press i økonomien, hvilket får inflasjonen til å stige. Kurven er forholdsvis flat på kort sikt (STKS), hvilket gjenspeiler at prisnivået tilpasser seg tregt (f.eks. som følge av monopolitisk konkurranse). På lang sikt er prisnivået i økonomien fullt ut fleksibelt, hvilket gir en loddrett kurve for samlet tilbud (STLS) – da opererer økonomien ved full sysselsetting/potensiell produksjon, YP, som er bestemt av tilgjengelig arbeidskraft, realkapital og produktivitet.
Kurven for samlet etterspørsel (SE) viser en negativ sammenheng mellom produksjon/ sysselsetting, Y, og inflasjon, π. Når inflasjonen øker, hever sentralbanken den nominelle renten. En vesentlig forutsetting er at sentralbanken følger det såkalte Taylorprinsippet i pengepolitikken, dvs. at den nominelle renten settes opp mer enn inflasjonen stiger. Dette får realrenten til å øke, hvilket reduserer etterspørselen etter varer og tjenester.
Kortsiktig makroøkonomisk likevekt oppstår der kurvene for SE og STKS krysser hverandre, hvilket bestemmer inflasjonen og produksjonen simultant. Her er kurvene tegnet slik at økonomien opererer ved full sysselsetting.
Så hva skjer hvis den nominelle renten faller til null og ikke kan kuttes videre? I en slik situasjon skifter helningen på kurven for samlet etterspørsel fortegn, dvs. at det oppstår en positiv sammenheng mellom produksjon og inflasjon – se figur 1.B. Nå vil lavere inflasjon og fallende inflasjonsforventninger trekke opp realrenten, hvilket reduserer etterspørselen etter varer og tjenester. Dette kalles en likviditetsfelle og skaper en «knekk» i SE- kurven.
Man kan nå betrakte effektene av ulike typer «makroøkonomiske sjokk» innenfor denne enkle modellskissen.
Anta først at det finner sted et midlertidig positivt tilbudssidesjokk, som beveger ST-kurven mot høyre i diagram 2.A til STKS2. Eksempler på denne typen sjokk kan være et midlertidig fall i bedriftenes produksjonskostnader som følge av et fremforhandlet lønnskutt eller lavere energipriser. I en «normal» situasjon, der den nominelle renten er positiv, vil økonomien bevege seg langs etterspørselskurven fra punkt A til B. Siden inflasjonen synker, senker sentralbanken realrenten, slik at produksjonen stiger. Sentralbanken tillater et positivt produksjonsgap på kort sikt (Y>YP), hvilket gradvis presser inflasjonen tilbake mot inflasjonsmålet. I periodene som følger vil STKS gradvis skifte tilbake til sitt utgangspunkt, ettersom etterspørselspress gir økt inflasjon som får inflasjonsforventningene til å stige.
I figur 2.B. illustreres isteden en situasjon der økonomien i utgangspunktet har full sysselsetting, men der den nominelle renten som sikrer dette er null. Et positivt skift i samlet tilbud til STKS2 gir nå mer ledig produksjonskapasitet og presser inflasjonen ned. Lavere inflasjon hever realrenten (siden den nominelle renten er null), slik at etterspørselen faller. Konsekvensen er altså at det positive tilbudssidesjokket får negative effekter på produksjon og sysselsetting. I periodene som følger vil lavere inflasjon trekke inflasjonsforventningene videre ned, hvilket hever realrenten ytterligere og gir større etterspørselsreduksjoner. Innenfor denne modellrammen vi altså midlertidige positive tilbudssidesjokk, som vanligvis fører til økt produksjon, isteden kunne utløse en selvforsterkende deflasjonsspiral med stadig lavere produksjon som resultat.
Det åpenbare politikkalternativet når man er i en likviditetsfelle er å stimulere etterspørselen ved hjelp av finanspolitikken, gjennom for eksempel en midlertidig økning i offentlige utgifter. Dette får SE- kurven til å skifte ut til SE2, hvilket fører til økt produksjon og inflasjon. Når økonomien er i en likviditetsfelle, dvs. så lenge SE- kurven stiger med inflasjonen, øker produksjonen mer enn når økonomien er i en normalsituasjon og sentralbanken svarer på økt inflasjonspress ved å heve realrenten. Nå vil økt inflasjon isteden senke realrenten, hvilket forsterker stimulansen av produksjon og sysselsetting på kort sikt.
De enke «modelleksperimentene» i dette innlegget illustrerer at effektene av ulike makroøkonomiske sjokk er stikk i strid med «konvensjonell visdom» så lenge pengepolitikken er påvirket av den nominelle nullrentebegrensningen. Her vil positive kostnadssjokk ha negative effekter på produksjon og sysselsetting ved å senke inflasjonen. Finanspolitikken kan derimot øke sysselsettingen så lenge hensynet til å nå inflasjonsmålet tilsier en nominell styringsrente under null.