Prognosene tilsier at 2018 blir det første året siden finanskrisen med et normalt aktivitetsnivå i verdensøkonomien. Samtidig er myndighetene i mange land dårlig forberedt på å håndtere et fremtidig økonomisk tilbakeslag.
Verdensøkonomien er inne i en positiv utvikling, med tiltagende BNP-vekst og synkende arbeidsledighet. I sin nyeste rapport anslår Verdensbanken at det globale produksjonsgapet, som måler avvik fra normal kapasitetsutnyttelse, lukkes i 2018 for første gang siden finanskrisen.
Figur 1: Globalt produksjonsgap, målt som avvik fra trend-BNP. Kilde: Global Economic Prospects (januar 2018), Verdensbanken.
Det økonomiske tilbakeslaget etter finanskrisen i 2007/8 var det dypeste siden depresjonen på 1930-tallet. Oppsvinget har vært forsiktig, men seiglivet. Siden 1980 har oppgangskonjunkturer i USA i gjennomsnitt vart i litt over syv år. Den lengste hittil, ifølge National Bureau of Economic Research, varte fra 1991 til 2001.
En langvarig gjenhenting
Ti år etter krisen virker oppgangen i verdensøkonomien å være på trygg grunn. Dette skyldes særlig at næringslivets investeringer er tiltagende – etter å ha blitt holdt nede av ledig kapasitet og avdempet etterspørsel. Samtidig er rentenivåene fortsatt ekstremt lave og formuesprisene høye. Spørsmålet er hvor lenge dette kan vare.
Det at oppsvinget vedvarer trenger ikke å bety at man nærmer seg et konjunkturomslag. Slike skyldes gjerne negative sjokk, og studier viser at sannsynligheten for dette ikke kan knyttes direkte til lengden på konjunkturoppgangen.
I etterkrigstiden har man sett en tendens til at konjunkturoppganger har blitt mer langvarige. En årsak kan være at servicesektoren har blitt viktigere, noe som gjør at produksjon og sysselsetting er mindre påvirker av fluktrasjoner i varelagrene. I tillegg har offentlig sektor blitt større og myndighetene ført en mer aktiv penge- og finanspolitikk.
Begrenset handlingsrom
Problemet i dag er de nominelle styringsrentene i mange land fortsatt er svært lave. Samtidig skaper kombinasjonen av høy offentlig gjeld og en uvanlig politisk situasjon, særlig i USA, usikkerhet rundt hvordan myndighetene vil tilpasse finanspolitikken ved fremtidige negative sjokk.
Er man heldig vil det internasjonale konjunkturoppgangen fortsette i flere år – noe som vil bringe rentenivået opp på mer normale nivåer. Et normalt rentenivå er imidlertid ikke hva det var. Når senvirkningene fra krisen slipper taket, kan strukturelle forhold som befolkningsaldring og svak produktivitetsvekst medføre at rentenivåene bare stiger til et nivå litt høyere enn inflasjonen. Dette gir begrenset handlerom for å senke realrenten når fremtidig etterspørselssjokk inntreffer.
I årene vi har lagt bak oss har sentralbanker forsøkt å kompensere for manglende handlerom i pengepolitikken ved en rekke ukonvensjonelle virkemidler. Dette omfatter kjøp av verdipapirer (kvantitative lettelser), kommunikasjon for å påvirke rentekurven («forward guidance») og negative nominelle styringsrenter. Det er likevel tvilsomt om slike tiltak vil være tilstrekkelig hvis rentenivået i utgangspunktet er meget lavt.
Mulige tiltak
Betrakter man problemstillingen fra et teoretisk perspektiv, er det mulig å bygge buffermekanismer for å håndtere kriser i en lavrenteverden. Et forslag er å heve inflasjonsmålet, hvilket (drøftet her) vil medføre at det nominelle rentenivået stiger tilsvarende over konjunktursyklusen.
Samtidig bør det gjennomføres reformer som hever produktivitetsveksten og stimulerer arbeidstilbudet. Dette kan både styrke statsfinansene og heve realrenten. Slike tiltak er imidlertid lettere sagt enn gjort (pensjonsreformer, endringer i skatteinsentiver, mer konkurranse, støtte til FoU, osv.), og kan bruke mange år på å virke. De bør uansett gjennomføres når veksten er sterk og arbeidsmarkedet strammes til. Forsøker man å stimulere tilbudssiden i en lavkonjunktur med nominelle renter nær null, kan dette isteden forsterke nedgangstidene gjennom deflasjon.
Det er vanskelig å vite hva som vil skape den neste økonomiske krisen, eller når den vil inntreffe. Enn så lenge er konjunkturutsiktene gode. Det er en fordel når mange land trenger tid til å fylle opp verktøykassen.