Dette innlegget ser nærmere på debatten rundt Norges tilknytning til EUs tredje energipakke og reguleringsbyrået ACER.

Mens stortingsflertallet argumenterer for at EUs tredje energipakke er en forbedring av reglene knyttet til det kraftsamarbeidet Norge allerede deltar i, hevder motstanderne at resultatet kan bli dyrere strøm og tap av kontroll over de nasjonale energiressursene.

Energimarkedet og ACER

Norge er i dag en integrert del av det nordiske/nordeuropeiske kraftmarkedet. Finsk og svensk kjernekraft handles med norsk vannkraft og dansk kull- og vindkraft. Mesteparten av kraften omsettes på strømbørsen Nord Pool og prisene på elektrisitet i engrosmarkedet er ganske like i store deler av Norden når det ikke er knapphet på overføringskapasitet gjennom kraftlinjene. Sluttprisen på strøm (for kundene) avviker betydelig mer enn spotprisene over landegrensene, noe som særlig gjenspeiler avgiftsforskjeller. I Danmark og Sverige bidrar høye avgifter til høye strømpriser.

De lokale kraftmarkedene i resten av Europa fungerer ofte mindre effektivt enn det nordiske, som følge av begrenset overføringskapasitet og svakere konkurranse mellom produsentene. EUs energiunion er ment å sikre et mer integrert energimarked gjennom felles regelverk. Den viktigste endringen i EUs tredje energipakke er ACER, som skal koordinere, veilede og overvåke avgjørelsene fra nasjonale energimyndigheter, samt avgjøre tvister knyttet til avtaler over landegrensene.

Norge har store vannkraftressurser, som representerer en billig og fleksibel energikilde. I tillegg eksporterer vi mye gass til Europa. Når energiprisene er lavere i Europa enn i Norge, for eksempel i en kuldeperiode, importerer vi kraft fra andre land, noe som demper prisoppgangen her hjemme. Motsatt eksporterer vi strøm når prisene i Norge er lavere enn ute. Etter dereguleringen av det nordiske kraftmarkedet på 1990-tallet, har vi hatt en periode med god krafttilgang og lave priser.

EUs tredje energipakke vil ha liten betydning for norske strømpriser på kort sikt. Hvis det europeiske energimarkedet på lang sikt blir mer integrert, vil man likevel kunne gå mot en likevektspris som er noe høyere enn i det nordiske markedet. Samtidig vil prisene avhenge av mange forhold, bl.a. overføringskapasiteten. Her påpeker ekspertene at ACER ikke kan bestemme om Norge skal bygge nye utenlandskabler – kun avgjøre tvister knyttet til frivillig inngåtte avtaler.

Miljø, vannkraft og grunnrente

Etter hvert som Europa skal redusere sine klimautslipp, vil kraftprisene måtte stige til et nivå som inkluderer miljøkostnadene. Dette gir insentiver til energieffektivisering og vridning over mot renere strømkilder. Ulike miljøpolitiske tiltak, som stigende CO2-priser innenfor det europeiske kvotesystemet, vil gjøre det mindre lønnsomt å produsere kullkraft. Dette trekker i retning av økte strømpriser her hjemme, men betyr samtidig at verdien av vannkraften øker.

Et kjennetegn ved mange naturressurser er at tilgangen på dem er begrenset, noe som gir opphav til en ekstrafortjeneste utover vanlig avkastning på den investerte realkapitalen. Myndighetene inndrar deler av denne grunnrenten gjennom skattlegging av kraftverk og oljeselskaper, men også gjennom kommunale og statlige eierandeler. Dette har to begrunnelser. For det første har denne grunnrenten blitt mulig nettopp fordi man har fått konsesjon til å utvinne naturressurser, som anses å tilhøre fellesskapet. For det andre virker ikke en ren grunnrenteskatt vridende på et selskaps investerings- og driftsbeslutninger, noe som medfører at man kan redusere andre skatter som påfører samfunnet et effektivitetstap.

I dag har hvert enkelt EU-land myndighet over egen energisektor, noe som gjør samordning over landegrensene krevende. Motstanden mot EUs tredje energipakke har nok mer å gjøre med hva som kan komme, enn de mindre endringene i denne runden. Enkelte frykter at harmoniseringen av krafthandelen kan utvides til å omfatte regler for priser, produksjon og bruk.

Industripolitikk, energisubsidier og arbeidsplasser

Et argument som stadig dukker opp i den offentlige debatten er at krafteksport kan gi økte strømpriser, som igjen truer konkurranseevnen og arbeidsplasser i kraftkrevende industri. Fra et samfunnsperspektiv vil det å skjerme billig strøm av industrihensyn innebære en subsidiering som gir effektivitetstap. Å eksportere til markedspris gir større skatteinntekter gjennom større overskudd. Hvis industribedrifter ikke er lønnsomme uten energisubsidier, vil den arbeidskraften og realkapitalen som brukes kunne kaste mer av seg i andre næringer.

Innfasing av oljeinntekter, ny teknologi og internasjonal handel har gitt en langvarig trend med fallende industrisysselsetting, uten at dette har stått i veien for lav arbeidsledighet. Sysselsettingen i Norge er et makroøkonomisk spørsmål og ikke bestemt av energi- og industripolitikken.

Oppsummering

Norge er allerede integrert i det nordiske energimarkedet. EUs tredje energipakke vil føre til små endringer i markedsforholdene og priser. Samtidig er dette ledd i en prosess som har til formål å gi et mer integrert kraftmarked i hele Europa, noe som kan gi økte strømpriser her hjemme på lang sikt. Å sikre industrien tilgang på billig strøm er ikke et godt argument mot å eksportere kraftoverskudd til gode priser. Derimot bør Norge beholde kontrollen over vannkraften. Det er usikkert om veien mot en kraftunion kan uthule våre muligheter til å styre priser, produksjon og grunnrentefangst i tiårene fremover.