Baumoleffekten

Hvorfor øker noen priser i økonomien kraftig over tid, til tross for teknologiske fremskritt og produktivitetsforbedringer? Utdanning og helsetjenester er eksempler på sektorer som rammes av stadig stigende kostnader, samtidig som husholdningsapparater, telekommunikasjon og andre varer blir billigere. Dette fenomenet, ofte kalt «Baumols kostnadssyke», forklarer mange utviklingstrekk i moderne samfunn, bl.a. knyttet til offentlige tjenestetilbud, skatter og næringsstruktur.

Figur 1 viser utviklingen i konsumprisindeksen i Norge fordelt på konsumgrupper i årene 1979-2018. Mens utdanning er nesten 8 ganger så dyrt som for 40 år siden, har prisene på post- og teletjenester falt med 40 prosent. Generelt har prisene på tjenester steget vesentlig raskere enn vareprisene. Hvis man tar utgangspunkt i prisindekser fra nasjonalregnskapet har husholdningenes tjenestekonsum blitt 1,5 ganger dyrere enn varekonsumet siden 1970, mens enhetskostnadene for offentlig forvaltning har steget det dobbelte av prisene på husholdningenes varekonsum (kilde: SSB og egne beregninger).

Om Baumoleffekten

I 1967 pupliserte The American Economic Review artikkelen Macroeconomics of Unbalanced Growth: The Anatomy of Urban Crisis av William Baumol. Her ble det påpekt at det går et skille mellom arbeidsintensive tjenester (som frisører, utdanning og kultur) og vareproduksjon som kan automatiseres ved hjelp av teknologi.

I varesektoren er det mulig å øke produktiviteten gjennom kapitalakkumulering, innovasjoner og stordriftsfordeler. Dette er vanskeligere i tjenestenæringene, siden hårklipp eller undervisning i et raskere tempo kan forringe kvaliteten. Baumols favoritteksempel var en strykekvartett som spiller Beethoven. De trenger like mange musikere i dag som på 1800-tallet.

Produktivitetsvekst legger grunnlaget for stigende reallønninger i varesektoren. Samtidig medfører arbeidskraftmobilitet mellom sektorer at tjenesteytende næringer må holde følge med lønnsutviklingen i varesektoren, for å kunne konkurrere om arbeiderne. Når produktivitetsveksten (av naturlige årsaker) er lavere i tjenesteproduksjon, vil (de relative) enhetskostnadene og prisene stige over tid. I tillegg vil arbeidskraft typisk overføres fra den stadig mer produktive vareindustrien til tjenestenæringene (fotnote*), hvilket er drøftet i et tidligere innlegg.

Konsekvenser

For det første er det viktig å understreke at dette ikke handler om inflasjon. Inflasjon er et monetært fenomen. Pengepolitikken bestemmer over tid det generelle prisnivået i samfunnet, men kan ikke påvirke utviklingen i relative priser. Hvis produktiviteten øker mer i noen sektorer enn andre, må noen priser stige i reelle termer. Baumol uttrykte det slik:

There are some economic forces so powerful that they constantly break through all barriers erected for their suppression.

For det andre har offentlig sektor et mye større innslag av tjenesteproduksjon enn det private, noe som forklarer hvorfor offentlige utgifter stiger over tid. Dette er et grunnleggende problem i alle rike land. Til tross for stadig større bevilgninger til skole, helse, utdanning og politi, får man inntrykk av at tjenestetilbudet ikke blir vesentlig bedre. Dette skyldes altså at det koster stadig mer å opprettholde en gitt kvalitet- hvilket skyldes produktivitetsvekst i andre deler av økonomien.

For det tredje har dette implikasjoner for skattepolitikken. Produktivitetsvekst gjør oss rikere realøkonomisk sett, men driver opp de relative kostnadene knyttet til tjenester. I Norge har en betydelig andel av økningen i oljepengebruken gått til å dekke offentlige utgifter. I mange andre europeiske land er statsfinansene svekket. Når det blir stadig dyrere å finansiere offentlig sektor, krever dette isolert sett skatteøkninger. Samtidig vil mange skatter gi negative vridningseffekter og effektivitetstap – som typisk stiger overproporsjonalt med skatteraten. Det er derfor en grense for hvor mye skattetrykket kan øke.

Avsluttende betraktninger

Et alternativ til skatteøkninger kan være mer bruk av egenbetaling, men også dette er kontroversielt. Ta for eksempel den pågående bompengedebatten. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det de «eksterne kostnadene» knyttet til bilkjøring, som trengsel og forurensning, som bestemmer optimalt nivå på bompenger – ikke behovet for å finansiere veier og kollektivtransport. For byer som opplever press på budsjettene som følge av kostnadsvekst i tjenestesektoren, kan dette likevel være fristende som et alternativ til (eller mangel på) andre skatteinntekter.

Nå er det selvfølgelig ikke bare relativ svak produktivitetsvekst som driver stigende private og offentlige utgifter knyttet til tjenesteproduksjon. For eksempel vil veksten i helseutgiftene også påvirkes av demografi (flere eldre), inntektsvekst (økt inntekt gir økt etterspurt mengde og kvalitet) og teknologi (som utvider behandlingsmulighetene). Et stort oljefond kan videre svekke den politiske viljen til å gjennomføre nødvendige reformer i offentlig sektor.

Med mindre kunstig intelligens og robotteknologi for alvor begynner å fortrenge arbeidsintensiv produksjon, hvilket kan skape sine egne utfordringer, vil Baumoleffekten fortsette å prege samfunnsutviklingen i tiårene fremover.

*) Når reallønningene stiger, øker etterspørselen etter normale varer og tjenester. Dersom det ikke forekommer produktivitetsvekst i tjenesteproduksjon (eller denne er lav), vil arbeidskraft måtte overføres fra vareproduksjonen til tjenesteyting. Denne næringseffekten avhenger av husholdningenes preferanser. Siden tjenester blir relativt sett dyrere så lenge likevektlønnsbetingelsen oppfylles, vil det oppstå en negativ substitusjonseffekt (over mot varekonsum), som er svakere jo mer prisuelastisk tjenesteetterspørselen er. Denne motvirker den positive inntektseffekten, som er sterkere jo mer inntektselastisk tjenester er.