Oljefondet og handlingsregelen gir viktige bidrag til makroøkonomisk stabilitet og velferd. Dette skjer gjennom å forankre forventningene til fremtidig oljepengebruk, men også ved å gi et «institusjonelt svar» på risikoen for at oljeinntektene skal føre til overdreven avindustralisering («hollandsk syke») og lav økonomisk vekst («rikdommens forbannelse»).
Dette er det andre innlegget som tar for seg oljefondets betydning for norsk økonomi. Første del kan du lese her.
Som diskutert i forrige innlegg fører oljefondet og handlingsregelen til at staten sparer opptjente petroleumsinntekter og fordeler bruken av disse over mange år. Dette bidrar til å fordele oljerikdommen over generasjoner og reduserer det langsiktige innstramningsbehovet i finanspolitikken. Makroøkonomisk teori gir to hovedforklaringer på at politikkregler av denne typen kan gi økt velferd, sammenlignet med en situasjon der politikerne fritt manøvrere det handlerommet oljeinntektene gir over statsbudsjettet.
Den første forklaringen går ut på at politikkregler kan ha en verdi i seg selv, fordi dette bidrar til mindre usikkerhet blant aktørene i økonomien. Dette poenget gjelder uavhengig av hvor mye oljepenger som regelen legger opp til å bruke. Hvis aktørene ikke vet om oljeformuen i fremtiden vil gå til konsum eller sparing, vil husholdninger og næringsliv måtte ta hensyn til alle eventualiteter, hvilket for eksempel kan føre til at samfunnet sparer mer enn det som er kollektivt optimalt. Et annet eksempel kan være at kronekursen styrker seg mer enn det en gradvis innfasing av oljeinntektene skulle tilsi, fordi myndighetene mangler troverdighet i spørsmålet om fremtidig oljepengebruk.
Den andre forklaringen er at handlingsregelen fungerer som en «krittstrek» for den løpende innfasingen av oljeinntekter. Dermed kan man betrakte oljefondet og handlingsregelen som et institusjonelt svar på risikoen for at norsk økonomi skal bli rammet av uheldige utviklingstrekk knyttet til overforbruk av oljepenger- noe som gjerne beskrives som «hollandsk syke» og «rikdommens forbannelse».
Hollandsk syke
I Norge var man tidlig klar over at oppbyggingen av en petroleumssektor og innenlandsk bruk av oljeinntekter kunne få store konsekvenser for landets næringsstruktur.
For det første oppstår en direkte effekt på næringsstrukturen ved at den ekspanderende oljenæringen tiltrekker seg arbeidskraft og realkapital fra andre næringer, deriblant tradisjonell konkurranseutsatt virksomhet.
For det andre representerer oljen en «valutagave» som gjør det mulig for Norge å importere mer. Dette gir økt velferd, men krever over tid en vridning av næringsstrukturen ved innenlandsk bruk av oljeinntekter. Siden økt etterspørsel etter skjermede goder (særlig offentlig og privat tjenesteyting) bare kan møtes ved innenlandsk produksjon, må det overføres innsatsfaktorer fra konkurranseutsatt sektor, der etterspørselsøkningen kan møtes gjennom økt import. Mekanismen som får dette til å skje vil være en særnorsk kostnadsvekst og/eller en styrkelse av kronekursen, hvilket svekker industriens kostnadsmessige konkurranseevne.
Begrepet «hollandsk syke» refererer til den avindustrialiseringen som rammet Nederland som følge av at landet begynte å utvinne naturgass til eksport og eget bruk på slutten av 1960-tallet. Erfaringene herfra viser at hvis nedbyggingen av konkurranseutsatt sektor går for langt, risikerer man en smertefull reversering av næringsstrukturen når oljeboomen ebber ut og valutainntektene faller. Dette kan bl.a. gi seg utslag i unødig høy arbeidsledighet.
Rikdommens forbannelse
Erfaringene viser at land som har stor naturkapital typisk har lavere økonomisk vekst og levestandard enn andre land. Dette betegnes som «rikdommens forbannelse» og kan ha mange komplekse forklaringer. Noen kanaler fra oljerikdom til lav vekst kan være:
- Vridning av næringsstrukturen (jf. diskusjonen ovenfor):
Dette kan bidra til lavere produktivitetsvekst, fordi denne typisk er høyere i konkurranseutsatt sektor enn i skjermet sektor. I tillegg kan en mindre diversifisert økonomi bli mer sårbar for sjokk i enkeltbransjer, og da særlig oljesektoren. Dette kan gi seg utslag i større konjunktursykluser, mindre realinvesteringer og høyere strukturell arbeidsledighet.
- Rent-seeking eller tilkarringsvirksomhet:
Oljeinntektene inneholder et sterkt innslag av grunnrente, som er en meravkastning arbeidskraft og realkapital oppnår ved utvinning av en snapp naturressurs. Siden mesteparten av denne tilfaller staten, oppstår det sterke insentiver for enkeltpersoner eller interessegrupper til å prøve å legge beslag på deler av disse verdiene. Eksempelvis kan dette skje gjennom lobbyvirksomhet, med sikte på å få offentlige støtteordninger, gunstige skatteregler eller beskyttelse mot internasjonal konkurranse. De samfunnsøkonomiske effektivitetstapene kan bli store.
- Oljerikdommen som sovepute:
Endelig kan en stor oljerikdom gi en falsk følelse av trygghet og velvære som svekker motivasjonen til nyskapning og hardt arbeid. Et eksempel kan være at politikerne blir mer opptatt av å «kaste penger» etter uløste oppgaver i offentlig sektor enn å gjennomføre nødvendige strukturelle reformer.
Etter 20 år med oljefondet kan man konstatere at norsk økonomi har klart seg rimelig bra. Vi blir i internasjonal sammenheng trukket frem som ett av få land som har klart å forvalte en stor naturressurs slik at den gir grunnlag for høy velferd. Norge har riktignok et høyt kostnadsnivå og de strukturelle reformene har ikke hatt førsteprioritet i den politiske debatten. De siste årene har produktivitetsveksten falt, selv om dette også er et internasjonalt fenomen. Likevel ser det så langt ut til at omstillingen som følge av oljeprisfallet og investeringsnedgangen på norsk sokkel går sin gang. Oljefondet, i kombinasjon med (fleksible) politikkregler som handlingsregelen for finanspolitikken og inflasjonsmålet for pengepolitikken, er viktige forklaringer på denne tilpasningsevnen. Oljefondet og handlingsregelen gjør at det ikke er nødvendig å kutte oljepengebruken, mens en svak krone bedrer tradisjonell industri sin konkurranseevne.