Tidligere denne måneden la et regjeringsoppnevnt utvalg frem en rapport som vurderer skattlegging av havbruksnæringen i Norge. Utgangspunktet er at oppdrettstillatelser gjør det mulig å hente ut en grunnrente som delvis bør trekkes inn gjennom skattesystemet. Dette innlegget drøfter begrepet grunnrente og ser nærmere på argumentene i debatten.
Med grunnrente menes den avkastningen (på arbeid og kapital) man får fra å eie eller disponere knappe naturressurser. Dette er ekstrafortjeneste som tilfaller en produsent fordi denne høster fordeler fra naturen, etter at produksjonskostnader og normal kapitalavkastning er dekket.
Grunnrente er altså en avkastning utover det man kan oppnå ved samme investering og arbeidsinnsats i andre næringer. Avkastningen kan lettest måles ved den prisen man får for å leie ut grunnen, herav begrepet «grunnrente».
Hvordan oppstår grunnrente?
Grunnrente oppstår når knapphet på en naturressurs forhindrer at ekstraprofitt elimineres gjennom konkurranse, der nye aktører etablerer seg og presser ned markedsprisene.
Det man kaller grunnrente har flere navn, noe som indikerer at begrepet ikke er helt intuitivt. Synonymer kan være superprofitt, ren-profitt eller ressursrente. I tillegg brukes betegnelser som gjenspeiler hvordan denne har oppstått, som reguleringsrente.
En enkel modell
Figur 1 viser en enkel modellskisse der det totale tilbudet i markedet er prisuelastisk og bestemt av reguleringer (konsesjoner, el.). Markedsprisen dannes der etterspørselskurven krysser tilbudskurven. For hver enkelt aktør (A, B og C) vil overskuddet avhenge av differansen mellom likevektsprisen, P*, og totale enhetskostnader, TEK, multiplisert med vinningsoptimalt kvantum, x*. Den totale grunnrenten utgjør summen av de røde rektanglene.
Modellen illustrerer noen generelle poeng. Grunnrenten vil:
- variere mellom aktørene, avhengig av produksjonskostnadene.
- avhenge av total knapphet på naturressursen, der konsesjoner, osv. kan spille en rolle.
- avhenge av etterspørselskurven, der f.eks. en internasjonal høykonjunktur som gir et positivt skift i denne, driver opp råvareprisene og øker produsentenes overskudd.
I en markedsøkonomi vil grunnrenten tilfalle de som eier eller oppnår kontroll over naturressursen (f.eks. gjennom tildelt konsesjon). Det er likevel viktig å understreke at denne avkastningen bare kan hentes ut hvis kontrollen er absolutt. Hvis det f.eks. er uregulert fiske, vil ressursrenten helt eller delvis konkurreres bort.
Havbruksnæringen
Det er kun et fåtall land utenom Norge hvor klimatiske forhold gjør det mulig med effektiv produksjon av laks i sjøen. Siden 1970-tallet har oppdrettsnæringen opplevd sterk vekst. Oppdrettstillatelser utstedes av staten og er ikke tidsbegrensede. Havbruksnæringen har hatt store overskudd, med en totalrentabilitet (avkastning på kapitalen) i perioden 2008-2016 som var hele 11,3 prosentpoeng høyere enn for industrien.
Tidligere denne måneden la et regjeringsoppnevnt utvalg frem en rapport om skattlegging av havbruksnæringen i Norge. Problemstillingen er åpenbart viktig. Naturressurser (som petroleum, vannkraft og fisk) spiller en avgjørende rolle i norsk økonomi. Både oljeindustrien og vannkraft får mesteparten av grunnrenten inndratt gjennom skattesystemet og offentlige eierandeler. Statens Pensjonsfond Utland (SPU) er i realiteten akkumulering av oljerente.
Det er bred enighet blant økonomer om at grunnrente bør skattlegges. For det første har denne sitt opphav i bruk av en begrenset naturressurs, som anses å tilhøre fellesskapet. For det andre vil en nøytralt utformet grunnrenteskatt ikke virke vridende på et selskaps investerings- og driftsbeslutninger. Dermed kan inntektene brukes til å senke andre skatter og avgifter som påfører økonomien et effektivitetstap, som skatt på lønnsinntekt. Altså kan resultatet bli høyere skatteinntekter og sysselsetting.
Flertallet i Havbruksskatteutvalget har foreslått at det innføres en overskuddsbasert, periodisert grunnrenteskatt på 40 prosent, og at denne fordeles mellom stat og kommune gjennom en fradragsberettiget produksjonsavgift som går til vertskommunene. Dette kommer i tillegg til vanlig selskapsskatt.
Argumenter for og imot
Ikke overraskende har forslaget om å inndra deler av grunnrenten blitt møtt av motstand blant interessenter i havbruksnæringen. Det første stridsspørsmålet er om det finnes en grunnrente. Ifølge beregninger gjort av professor Mads Greaker og SSB- forsker Lars Lindholt er den årlige grunnrenten i havbruksnæringen på nesten 20 milliarder kroner.
Næringen viser til at lus og andre biologiske utfordringer har bidratt til at veksten i lakseoppdrett har stagnert i Norge og internasjonalt, noe som har (midlertidig) presset opp lakseprisene og overskuddene. For å løse miljøutfordringene må det investeres i ny teknologi, som er forbundet med stor usikkerhet som investorene må kompenseres for. Videre ønsker politikerne at næringen skal ekspandere, noe som krever høy lønnsomhet for å lokke ny kapital. Endelig pekes det på at det i fremtiden kan komme geografinøytrale løsninger for havbruk, slik at Norges naturgitte fortrinn svekkes.
Her vil økonomer påpeke at hele poenget med en nøytral grunnrenteskatt er at den trekker inn deler av en kapitalavkastning utover det risikojusterte avkastningskravet man kan forvente i effektive kapitalmarkeder. En slik skatt vil derfor ikke være til hinder for nye investeringer. At grunnrenten varierer mellom aktører og over tid er heller ikke noe spesielt. Dette gjelder også for oljefelt og vannverk. Skatten utgjør en prosent av grunnrenten.
Videre kan man trekke frem et ofte oversett poeng: Når selskapene kan trekke fra alle relevante kostnader, vil en skatt som kutter noe av overskuddene i gode tider, ha sitt motstykke i at staten bærer noe av tapet i dårlige tider. Fordi myndighetene bidrar til å dele på risikoen, kan dette øke enkeltaktørers vilje til å gjennomføre usikre investeringer.
Et annen motargument fra næringen er at noen oppdrettere kan ha kjøpt lisenser på annenhåndsmarkedet til en pris som tilsvarer nåverdien av forventet fremtidig ressursrente – i den tro at skattereglene ville ligge fast. I så fall kan konsesjonsordningen innebære en indirekte ressursrenteskatt. Dette bør imidlertid kunne løses ved at utgiftene trekkes fra i beregningen av skattegrunnlaget – noe utvalget har diskutert i rapporten. Det store bildet er likevel at havbruksnæringen, ifølge Greaker og Lindholt, har fått 97 prosent av tillatelsene gratis eller til under markedspris.
Forslaget fra utvalget har også fått en kald skulder fra flere politiske partier. Per i dag er det ikke noe flertall for å innføre en grunnrenteskatt i havbruksnæringen. Enkelte argumenterer med distriktspolitiske hensyn. Så er spørsmålet om man i fremtiden, med befolkningsaldring og økt press på de offentlige utgiftene, har råd til å ikke skattlegge superprofitt fra naturressurser. Det er tross alt en grense for hvor mye man kan skattlegge arbeidskraft og realkapital før dette svekker vekstevnen i økonomien.