En lang periode med historisk høye råoljepriser har drevet opp kostnadsnivået i norsk oljenæring, hvilket igjen har lagt grunnlaget for dagens oljekrise.
Siden sommeren 2014 har prisen på et fat nordsjøolje falt kraftig. Oljeselskapene kutter i investeringene på norsk sokkel, og det går nesten ikke en dag uten at media melder om nye nedbemanninger i næringen.
Tar man en lengre perspektiv, må man tilbake til 1970-tallet for å finne like høye realpriser på olje som man har blitt vant de siste 10 årene. De høye oljeprisene har bidratt til å presse opp kostnadsnivået i petroleumssektoren, og dermed gjort denne sårbar for en reversering av oljeprisene.
Kilde: St. Louis Fed (Fred), BP (Statistical Review) og egne beregninger.
Kostnadsveksten i oljenæringen i denne perioden må sees i sammenheng med kampen om den såkalte grunnrenten, som er ekstrafortjenesten knyttet til å utvinne petroleum som knapp naturressurs. I utgangspunktet forsøker staten å fange mesteparten av grunnrenten i form av en særskatt på petroleumsvirksomhet og direkte eierskap i oljenæringen. De høye oljeprisene gjorde det imidlertid fristende for de øvrige aktørene i næringen å kapre mer av grunnrentepotensialet – i form av høyere lønninger og økte priser hos underleverandører, samt ta større risiko ved å gå tungt inn i kostbare prosjekter. Myndighetene kunne kanskje ha bidratt til større kostnadskontroll, ved å kreve mer utbytte fra Statoil i årene 2010-2013, slik at selskapet hadde disponert mindre penger.
Det er imidlertid en parallell forklaring på at kostnadsnivået har blitt presset opp i den siste oljeboomperioden. Dette har å gjøre med avtagende skalautbytte i produksjonen på norsk sokkel. Når oljen skal utvinnes, vil man først fokusere på de billigste og lettest tilgjengelige forekomstene. Etter hvert som reservene av den ikke fornybare naturressursen tappes, må man ta fatt på stadig vanskeligere og dyrere felt. Dermed kreves det stadig mer realkapital for å oppnå en gitt produksjonsøkning, hvilket innebærer økende investeringsaktivitet og høyere kostnader. Høye oljepriser gjorde mange oljefelt lønnsomme, og dermed fulgte investerings- og kostnadsveksten. Faktisk økte oljeinvesteringene sterkt frem til for rundt ett år siden, samtidig som norsk oljeproduksjon nådde en topp allerede ved årtusenskiftet. En stigende gassproduksjon har bare delvis kompensert for en fallende trend i oljeproduksjonen de siste 15 årene.
Med en regelrett kollaps i oljeprisene bak oss, presses oljeselskapene til store kostnadskutt og effektiviseringstiltak. Lavere oljepriser kan også gi insentiver til å finne ny teknologi som senker utvinningskostnadene fremover. Oljeprisene kan samtidig svinge kraftig over tid. Dette betyr at dagens hestekur forbereder selskapene på fremtidig vekst når oljeprisene kommer opp igjen. For øyeblikket er det et klart tilbudsoverskudd av olje i verden, men historien viser at prognosene for fremtidige oljepriser i for stor grad preges av verdensmarkedsprisene på prognosetidspunktet.
Hvilke drivkrever som påvirker oljeprisutviklingen og hvordan oljeprisfallet påvirker norsk og internasjonal makroøkonomi er temaer for fremtidige blogginnlegg.