I boken «Arguing with Zombies: Economics, Politics, and the Fight for a Better Future» tar nobelprisvinner i økonomi og New York Times skribent Paul Krugman for seg misforståelsene i samfunnsdebatten som nekter å dø – uansett hvor mange ganger de slås tilbake med fakta og fagargumenter.
Arguing with Zombies er en samling av avisartikler og blogginnlegg skrevet av Paul Krugman, kategorisert etter tema og vevd sammen med noe nyskrevet tekst. Boken dekker et bredt spekter av temaer, fra debatten om helseforsikring i USA, til bobler og finanskriser, frykt for statsgjeldskrise og inflasjon, til handelskrig, euroen, Brexit og klimaspørsmål.
Krugman: fra fag til politikk
Som ung økonomiprofessor på begynnelsen av 1980-tallet skrev Paul Krugman en rekke innflytelsesrike forskningsartikler. I 2008 fikk Krugman nobelprisen i økonomi for å ha lagt grunnlaget for fagområdene «ny handelsteori» og «økonomiske geografi». Han var også blant de første økonomene til å lage modeller for valutakriser, og hans arbeid med Japans likviditetsfelle fra 1998 bidro til å legge det teoretiske fundamentet for sentralbankenes respons på den «store resesjonen» og nominelle nullrenter ti år senere.
Utover på 1990-tallet begynte Krugman å irritere seg over at folk som hadde misforstått elementær samfunnsøkonomi fikk så stor innflytelse i den offentlige debatten. Han mente fagøkonomene stort sett kommuniserer seg imellom ved bruk av et teoretisk og lite forståelig språk. Etter hvert ble Krugman en aktiv avisskribent og forfatter av populærøkonomiske bøker – kjent for sin skarpe penn og fiffige formuleringsevne. De siste 20 årene har Krugman vært fast skribent i New York Times.
Ifølge Martin Wolf i Financial Times er Krugman USAs meste beundrede og forhatte skribent. Som Krugman skriver i forordet til boken: «Economics can’t tell you what values to have. It can, however, shed light on what to expect from policy that reflect any particular set of values»… «But in 21st-century America, everything is political. In many cases, accepting what the evidence says about an economic question will be seen as a partisan act».
Ser man på historien var mange av de mest kjente økonomene, som John Maynard Keynes og Milton Friedman, både aktive og omstridte samfunnsdebattanter i sin samtid. Så kanskje er det passende at også Krugman, av mange betraktet som en av de største økonomene i nyere tid, deltar i den politiske debatten.
Zombier: feiloppfatninger immune mot fakta
En zombie er en «levende død», kjent fra skrekkfilmer. I denne sammenhengen bruker Krugman begrepet om feilaktige påstander, som gjentas og gjentas, slik at de etter hvert oppfattes som en sannhet og blir immune mot bevis på det motsatte. Når slike myter begynner å forme politikken, får de store konsekvenser for samfunnsutviklingen.
I årene etter finanskrisen tokk Krugman et oppgjør med det han kaller Very Serious People – myndighetspersoner, politikere og andre som ytrer synspunkter som får dem til å fremstå seriøse og ansvarlige, men som i realiteten er nonsens. Et konkret eksempel er påstanden om at voksende offentlige budsjettunderskudd i årene etter finanskrisen kunne gi statsgjeldskrise – hvilket la grunnlaget for en for tidlig og skadelig innstramning i finanspolitikken.
Offentlige budsjettunderskudd og statsgjeld
Når man unngikk en fullskala depresjon etter finanskrisen, var årsaken at myndighetene hadde lært av de harde 30- årene og etableringen av fagfeltet makroøkonomi . Sentralbankene kuttet styringsrentene kraftig og tilførte likviditet, mens regjeringer økte underskuddene på statsbudsjettet.
Tradisjonell (keynesiansk) makroøkonomisk teori forteller at økonomiske kriser bør møtes med ekspansiv finanspolitikk. Økte offentlige utgifter og/eller skattekutt kan stimulere samlet etterspørsel etter varer og tjenester. Med ledig produksjonskapasitet og lave renter, vil dette ikke fortrenge private investeringer, men isteden føre til økt produksjon og sysselsetting.
I 2009, når arbeidsledigheten i Europa og USA fortatt var svært høy, begynte plutselig politikere å bekymre seg for voksende statsgjeld. Uroen var at investorene skulle selge unna statsobligasjoner, hvilket ville presse opp rentenivået og føre til stagnasjon. (Krugman har senere laget modeller som viser hvorfor dette nærmest er umulig for land med egen valuta). Det dukket opp argumenter som at budsjettkutt ville trigge økt tillit – og sette fart på økonomien; hvilket var logikk Herbert Hoover brukte i 1932 og er allment erkjent bidro til de harde 30-årene.
Tilhengerne av det Krugman betegner som «the confidence fairy» – troen på at budsjettkutt magisk øker veksten, fikk ytterligere vann på mølla når Harvard økonomene Reinhart og Rogoff publiserte en analyse som viste at den økonomiske veksten faller når statsgjelden passerer 90 prosent BNP. Som Krugman skriver: «Reinhart-Rogoff quickly achieved almost sacred status among self-proclaimed guardians of fiscal responsibility».
Det var imidlertid to problemer. For det første er ikke korrelasjon bevis på årsakssammenheng. Svak økonomisk vekst fører til lav vekst i skatteinntekter og økte trygdeutbetalinger, det økonomer kaller «automatiske stabilisatorer» – fordi det trekkes inn mindre kjøpekraft. Man kan derfor ikke utelukke at lav vekst gir økt gjeld. Det andre problemet var at andre økonomer ikke klarte å gjenskape Reinhart/Rogoff-analysen. Gåten ble løst når regnearket bak ble offentliggjort. Ikke bare hadde Reinhart og Rogoff utelatt enkelte observasjoner og benyttet tvilsomme statistiske metoder, de hadde rett og slett en kodefeil i Excel-arket. Korrigert for dette, forvant den klare sammenhengen mellom vekst og gjeldsnivåer.
Senere dukket det opp alternative forklaringer på den høye arbeidsledigheten, som var nok et argument mot ekspansiv finanspolitikk – deriblant økende mismatch mellom kompetanse og behov i arbeidslivet. Denne forklaringen, som Krugman betegner som strukturell humbug, hadde heller ingen støtte i økonomiske statistikk. Ikke bare var lønnsveksten svak, til tross for at mangel på arbeidskraft skulle ha presset opp lønningene, men når ledigheten begynte å falle, sank den mest i de statene der ledigheten hadde økt mest under krisen.
Uheldigvis utsatte strammere finanspolitikk tidlig på 2010-tallet det økonomiske oppsvinget etter finanskrisen i USA og Storbritannia, mens deler av eurosonen falt tilbake i resesjon. Ikke bare hadde dette store samfunnskostnader, i form av unødvendig høy arbeidsledighet og varige inntektstap, men den langvarige svake utviklingen bidro trolig Trump og Brexit. Senere har uavhengige studier også vist at innstramningene sannsynligvis økte (ikke reduserte) statsgjelden– i tråd med det keynesianske spareparadokset, kjent fra innføringsbøkene i makroøkonomi.
Avsluttende bokbetraktninger
Når det gjelder mange samfunnsøkonomiske spørsmål, er den offentlige debatten full av misforståelser. En årsak kan være at de sammenhenger som gjelder for en bedrift eller husholdning, ikke alltid gjelder for økonomien som helhet. I tillegg har selvfølgelig de som fremfører argumentene tidvis vikarierende motiv. Arguing with Zombies tar opp mange relevante eksempler som både preger og vil prege samfunnsdebatten i årene fremover. Bokens oppbygning gjør den til et fint oppslagsverk hvis man ønsker å gå tilbake til spørsmål man er interessert i, eller som dukker opp i nyhetsbilde.
Paul Krugman har en unik evne å skrive enkelt om komplekse spørsmål. Selv om han nok fremstår kontroversiell i dagens polariserte USA, fyller hans nyeste bok en viktig rolle ved bygge bro mellom økonomifaget og det offentlige ordskifte – for de som ikke har bestemt seg på forhånd.