Coronaviruset har for alvor fått utslag i finansmarkedene. Aksjekursene og de lange rentene har falt kraftig. Mange er bekymret for en global resesjon. Hva kan de makroøkonomiske modellene fortelle om effektene av viruset og hvordan myndighetene bør respondere?
Mye av fjorårets børsoppgang forsvant etter en maretittuke for verdens aksjemarkeder. Samtidig stuper rentene på statsobligasjoner. Mange er nå bekymret for at coronaviruset skal utløse en global resesjon. Et blogginnlegg for noen uker tilbake drøftet de økonomiske virkningene av coronaviruset gjennom internasjonal handel, husholdningenes adferd og finansmarkedene. Det kan likevel være nyttig å studere disse i mer detalj innenfor rammene av en makroøkonomisk modell.
Indeks og prosent. Kilde: Federal Reserve, FRED.
En modell
Figur 2 illustrerer en standard IS-MP-modell. IS- kurven (står for «investering/sparing») fremstiller ulike kombinasjoner av realrente og produksjon som gir likevekt i produktmarkedet. Høyere realrente reduserer samlet etterspørsel, gjennom bl.a. økt sparing og færre lønnsomme investeringsprosjekter. MP-kurven er en «pengepolitisk reaksjonsfunksjon». Får å unngå slakk i produkt- og arbeidsmarkedet (som presser ned inflasjonen) vil sentralbanken kutte realrenten når aktivitetsnivået faller. Samtidig finnes det en nedre grense for nominelle renter (blir de klart negative vil folk hamstre cash), hvilket danner et gulv for realrenten når inflasjonen er gitt. Det dannes makroøkonomisk likevekt der de to kurvene skjærer hverandre i punkt A.
Coronaviruset gir et negativt skift i IS-kurven og gjør samtidig kurven brattere (mindre følsom for renteendringer). Rentenivå og produksjon faller.
Det negative stigningsforholdet til IS-kurven avhenger både av hvor følsom privat etterspørsel er for en renteendring og hvor stor effekt denne etterspørselsendringen har på BNP («multiplikatoreffekten»). Man kan tenke seg at coronaviruset både gir et negativt skift i IS-kurven og at denne får en brattere helning (kurven skifter fra IS til IS’).
Det negative skiftet kan tolkes som at coronaviruset gir lavere forbruker- og investeringstillitt. De første tegnene på dette ser man nå i form av fallende aksjekurser. Hvis folk holder seg borte fra kjøpesentre, restauranter, kulturtilbud osv. i frykt for å bli smittet, har det trolig mindre effekt på konsum- og investeringsbeslutninger at realrenten faller.
Ved å betrakte figuren ser man at jo nærmere styringsrenten i utgangspunktet ligger sin effektive nedre grense, jo mindre er sentralbankens mulighet til å motvirke de negative effektene. I figuren oppstår ny likevekt i punkt B. I USA er styringsrenten for tiden 1,5-1,75 prosent, mens denne er 1,5 prosent i Norge og -0,5 prosent i eurosonen. Dette gir begrenset rom for rentekutt hvis situasjonen skulle forverre seg.
Både et tilbud- og etterspørselssjokk
Figur 3 fremstiller en modell for aggregert etterspørsel (AE) og aggregert tilbud AT). Den negative helningen på AE- kurven speiler at sentralbanken øker rentenivået når inflasjonen stiger, hvilket senker samlet etterspørsel og produksjon. Samtidig fører økt produksjon til høyere inflasjon («press» i økonomien) langs kurven for aggregert tilbud (AT). Produksjon og inflasjon dannes der de to kurvene krysser hverandre i punkt A.
Coronaviruset gir et negativt skift i AE-kurven og gjør denne brattere. AT-kurven skifter oppover som følge av økte kostnader knyttet til forstyrrelser i globale verdikjeder. Produksjonen faller, mens nettoinflasjonseffekten er tvetydig.
Som forklart gir coronaviruset et negativt etterspørselsskift. Når folk kutter forbruket, faller produksjon og inflasjonen (punkt B). Man vet imidlertid at viruset også påvirker tilbudssiden i økonomien gjennom stengte fabrikker i Kina og forstyrrelser av globale verdikjeder. Selv om bedrifter i vesten skulle klare å finne alternative leverandører, vil kostnadene øke. Et slikt negativt tilbudssidesjokk vil (isolerts sett) gi lavere produksjon og høyere inflasjon*. Dette er noe man egentlig ikke har sett siden oljeprissjokket på slutten av 1970-tallet. Dermed er totaleffektene på reelt BNP negative, mens nettovirkningene på inflasjonen ikke entydige (punkt C).
Hvordan bør myndighetene svare?
Dette gir også uklare politikkimplikasjoner. Et negativt etterspørselssjokk tilsier rentekutt, samt en mer ekspansiv finanspolitikk hvis handlingsrommet i pengepolitikken er oppbrukt. Det negative tilbudssidesjokket betyr imidlertid at sentralbankene avveier økt inflasjon mot lavere aktivitet. Ser man på finansmarkedene, virker det som investorene tror at de deflatoriske virkningene vil dominere. Inflasjonsforventningene, slik disse kan utledes fra rentene på indekserte statsobligasjoner i USA, har rast de siste dagene.
Med i utgangspunktet lave nominelle renter og begrenset effekt av nye kutt, kan det virke som finanspolitikken må ta et større ansvar. Hong Kong og Singapore deler ut kontantbeløp i et forsøk på å stimulere privat forbruk. Det mest effektive er nok en midlertidig økning i de offentlige utgiftene – og da kanskje spesielt målrettede bevilgninger til helsevesenet. Dette vil gi et positivt skift i IS- kurven og avhjelpe håndteringen av viruset.
* Samtidig bør det bemerkes at hvis pengepolitikken i utgangspunktet er begrenset av en nedre effektiv grense for styringsrenten, kan negative tilbudssidesjokk faktisk virke ekspansivt (les mer om dette her) og motvirke deler av de negative etterspørselsimpulsene.