Hvor dyrt er Norge egentlig?

Fellesferien er over oss og mange skal i år feriere i Norge. Dermed vil flere måtte tilpasse feriebudsjettet til det høye norske kostnadsnivået. Men hvor dyrt er Norge egentlig i forhold til resten av Europa og hva kan forklare forskjellene over landegrensene? Hvordan henger det høye kostnadsnivået sammen med den svake kronekursen?

Kronekursen, målt ved eksempelvis den importveide kursindeksen I-44, nådde rekordsvake nivåer under uroen i finansmarkedene i mars. Koronausikkerhet og kollaps i råoljeprisene bidro til svalestup for den norske valutaen. Siden har kronekursen hentet inn mye av fallet, i takt med bedre stemning blant de internasjonale valuta- og råoljespekulantene. Kronen er likevel svakere enn ved årsskiftet. Dersom man sammenligner med nivåene før det forrige store oljeprisfallet i 2014, som delvis viste seg å være varig, har kronen mistet rundt en fjerdedel av sin internasjonale kjøpekraft. Dette har bedret konkurranseevnen til norsk industri og turistnæring, men også økt prisene på varer og tjenester vi kjøper fra eller i utlandet.

Balassa-Samuelson-effekten

For å forstå det høye norske kostnadsnivået, men også fallet i kronekursen, kan det være nyttig å ta utgangspunkt i Balassa-Samuelson-effekten. Denne sier at rike land har høy produktivitet i konkurranseutsatt sektor, hvilket gir en sterk realvalutakurs. Med realvalutakurs menes det relative prisnivået i Norge i forhold til utlandet, regnet i felles valuta. Endringer i realvalutakursen kan skyldes endringer i prisnivået i Norge og utlandet, eller endringer i den nominelle kronekursen.

Anta at man kan dele norsk økonomi inn i en konkurranseutsatt (K) og skjermet (S) sektor. Bedrifter i K-sektor står i betydelig grad ovenfor gitte priser på verdensmarkedet. Dette gjelder mesteparten av industrien, oljeproduksjon, skipsfart, osv. S-sektor produserer varer og tjenester som ikke egner seg for internasjonal handel, som frisør, helsetjenester ol. Disse virksomhetene kan friere tilpasse prisnivået til innenlandske kostnads- og etterspørselsforhold.

I Norge er det typisk et høyt produktivitetsnivå i konkurranseutsatte virksomheter. I tillegg drar eksportsektoren fordel av verdifulle naturressurser, som olje, gass og vannkraft. Høy produktivitet gir grunnlag for høy reallønn i K-sektor. Disse fordelene finner man ikke i S-sektor, der det er vanskelig å øke produktiviteten uten å forringe kvaliteten. For å tiltrekke og beholde arbeidskraft må bedrifter i S-sektor likevel tilpasse lønnsnivået til det man ser i K-sektor. Siden produktiviteten i S-sektor er lavere, må bedriftene sette et høyt prisnivå for å sikre tilstrekkelig lønnsomhet. Pengepolitikken kan ikke påvirke likevektsrealvalutakursen, men hvorvidt en realappresiering finner steg gjennom en positiv inflasjonsdifferanse eller sterkere kronekurs.

Svekkelse av bytteforholdet

Gjennom 2000-tallet ble det norske kostnadsnivået drevet opp av både høy produktivitetsvekst i konkurranseutsatt sektor og bytteforholdsgevinster fra internasjonal handel (se figur 1). Bytteforholdet er definert som forholdet mellom eksportpriser og importpriser. Sistnevnte innebar at prisene på mange eksportvarer, som råolje og naturgass, steg kraftig samtidig som importprisene falt som følge av økt handel med lavkostnadsland som Kina. Faktisk har en bytteforholdsforbedring nøyaktig samme virkning som økt produktivitet i K-sektor. Begge gir større inntekt og kjøpekraft for en gitt ressursinnsats. Med den varige nedgangen i råoljeprisene fra 2014 og nye prisfall i kjølvannet av koronapandemien, har mye av denne utviklingen gått i revers de siste årene. Svekkelsen av kronekursen sikrer en nedgang i det relative kostnadsnivået ovenfor utlandet, men speiler samtidig et fall i realinntekten. 

Høyt pris- og inntektsnivå

Norge er fortsatt et av Europas rikeste land. Prisnivået på varer og tjenester var i fjor rundt 50 prosent høyere i Norge enn i EU/Europa. Figur 2 viser prisnivået i Norge og 24 andre europeiske land, målt ved samme handlekurv i felles valuta (euro). Disse datapunktene er plottet mot BNP per innbygger, også målt i euro. Som det kommer frem av figuren, er det en klar positiv samvariasjon mellom inntekts- og prisnivå over landegrensene, i tråd med Balassa-Samuelson- effekten. Den stiplete blå regresjonslinjen har en «forklaringsgrad» (R²) på over 85%. Blant landene i utvalget, var det i 2019 bare Sveits og Island som hadde en sterkere realvalutakurs enn Norge, dvs. høyere prisnivå målt i felles valuta.

Konklusjon

Det høye norske pris- og kostnadsnivået har sitt motstykke i høy produktivitet i konkurranseutsatt sektor. Svekkelsen av bytteforholdet ovenfor utlandet har likevel redusert nordmenns realinntekt og bidratt til fallet i kronekursen .