Klimaendringer og omstilling til et lavutslippssamfunn har betydning for de langsiktige vekstutsiktene i verdensøkonomien og nivået på realrentene. Innlegget ser nærmere på disse sammenhengene.
Den globale gjennomsnittstemperaturen har steget med nær 1°C siden førindustriell tid. Ifølge klimaforskerne er det trolig en sammenheng mellom utslipp av klimagasser og global oppvarming. Parallelt er rundt 75 prosent av verdens landareal betydelig endret av menneskelig aktivitet, mens artsmangfoldet krymper kraftig. For å møte klimaendringene har stadig flere land ambisiøse mål om omstilling til et lavutslippssamfunn.
En årsak til at klimaendringer har fått større oppmerksomhet er nok at disse har blitt mer synlige – i form av flere ekstremværhendelser som ødelegger avlinger, bygninger og infrastruktur. De fleste er enige om at kostnadene ved klimaendringer vil øke over tid – dersom man ikke reduserer utslippene.
Vekst og miljø
Figur 1 er hentet fra perspektivmeldingen og viser utslipp av klimagasser, for verden som helhet (figur A) og fordelt på økonomier (figur B). Som vist, har de totale utslippene av klimagasser på verdensbasis økt klart siden 1970. Samtidig har utslippene per innbygger falt i USA og EU, mens disse særlig har steget i Kina.
Kilde: Meld. St. 14 (2020–2021).
En slik utvikling kan relateres til Kuznetskurven. I figur 2 illustrerer denne en mulig sammenheng mellom utslipp av klimagasser per innbygger (u) og nivået på BNP-per innbygger (y). I en tidlig fase vil jordbruk, fiske og fangst være de dominerende næringene, der utslippene er lokalt avgrenset og gjør lite skade i naturen. Når økonomien går inn i en industrialiseringsfase, øker de forurensende utslippene i mengde og giftighet. Når inntekten pr. innbygger øker videre, og passerer en høy verdi y*, blir en større andel av etterspørselen vridd mot tjenester, mens det tekniske kunnskapsnivået stiger og gjør renseprosessene mer effektive. Samtidig øker betalingsvilligheten for miljøgoder. Dermed faller utslippene per innbygger tilbake. Merk at de totale utslippene likevel kan fortsette å vokse ved høy befolkningsvekst.
Mulig sammenheng mellom BNP per innbygger (y) og utslipp av klimagasser per innbygger (u).
Selv om Kuznetskurven indikerer at det ikke er en ensidig negativ sammenheng mellom vekst og miljø, er denne omdiskutert. En årsak til at rike land typisk har lavere utslipp per hode kan nettopp være at de fører en mer aktiv miljøpolitikk (strengere miljøkrav mm.). I tillegg vil land med et høyt inntektsnivå typisk kombinere økt tjenesteproduksjon med større vareimport fra lavkostnadsland, der utslippene stiger.
Klimapolitikk
I uregulerte markeder vil manglende eiendomsrett og fravær av priser på miljøgoder kunne gi overforbruk av naturressurser og for mye forurensing. Velferdstapet oppstår fordi bedriftenes marginale produksjonskostnader ikke fanger opp de eksterne kostnadene fra økonomisk aktivitet, noe som gir for lave priser, og for mye etterspørsel og produksjon. Å korrigere denne typen markedssvikt er en av de klassiske argumentene for offentlige inngrep i økonomien.
En økt karbonpris vil vri forbruk og produksjon i mer miljøvennlig retning. Det mest effektive er en lik pris på alle utslipp – enten i form av en avgift (pr. tonn CO2) eller ved bruk av omsettelige utslippskvoter. I praksis er det mulig å gjøre klimapolitikken mer effektiv, fordi karbonprisene varierer mellom land og sektorer, samtidig som det brukes et bredt spekter av andre virkemidler.
Effekter på økonomisk vekst og realrente
Klimarelaterte endringer kan ha betydning for makroøkonomiske variabler som investeringer, sysselsetting og inflasjon. Videre kan omstillingen til et lavutslippssamfunn innvirke på økonomiens virkemåte og produktivitetsveksten. Endelig kan klimarisiko påvirke investeringsbeslutninger og finansmarkedene.
Klimaendringer medfører risiko som kan deles inn i tre grupper. Den første kategorien er fysiske risikoer. Dette kan være ekstremvær som tørke, flom og orkaner, men også mer gradvise effekter som havnivåstigning eller endringer i økosystemer. Slike forhold gir større svingninger i eksempelvis mat- og energiproduksjon, som igjen slår ut i BNP og inflasjon. Den andre kategorien omhandler overgangsrisiko, dvs. risiko knyttet til at omstilling forandrer fremtidens rammevilkår for mange virksomheter (miljøstandarder, forbrukeradferd osv.). Dette kan virke dempende på investeringsetterspørselen i deler av næringslivet. Den tredje kategorien er risiko for irreversible terskeleffekter. Slike oppstår når klimaendringene har gått så langt at de ikke lenger kan reverseres og isteden får selvforsterkende effekter. Dette kan gjelde smelting av isen i Arktis eller ødeleggelse av regnskogen i Amazonas.
Selv om klimaendringer og behovet for reduserte utslipp kan svekke vekstpotensialet i verden, avhenger mye av de politiske beslutningene. En effektiv klimapolitikk, som globale karbonpriser og insentiver til investeringer i grønn teknologi, kan løfte vekstratene. Det er likevel trolig at klimaforhold øker usikkerheten rundt den fremtidige økonomiske utviklingen.
Hvordan økonomisk vekst under usikkerhet påvirker den langsiktige (risikofrie) realrenten kan beskrives ved følgende sammenheng:
der diskonteringssatsen 𝛿 speiler hvor utålmodige husholdningene er med hensyn på konsum, 𝜇 er økonomiens langsiktige vekstrate, 𝛾 måler husholdningenes risikoaversjon (1/𝛾 er konsumets realrentefølsomhet) og σ2 er usikkerhet i form av varians i konsumveksten.
I en voksende økonomi vil fremtidige konsummuligheter være større enn dagens, hvilket driver opp etterspørselen etter lån og realrenten. Dersom vekstutsiktene dempes, vil derfor den langsiktige realrenten også falle. Hvor mye denne endres avhenger av husholdningenes risikoaversjon – slik at en liten nedgang i vekstraten kan få store realrenteeffekter dersom 𝛾 er høy. Når usikkerheten øker, vil husholdningene øke sparingen for å ha en større buffer, hvilket reduserer realrenten. Hvor mye den faller vil igjen påvirkes av husholdningenes holdning til risiko og usikkerhet.
Dersom klimaendringene svekker vekstutsiktene, og usikkerheten rundt fremtiden blir større, kan altså den langsiktige risikofrie realrenten falle. En effektiv klimapolitikk kan trekke i motsatt retning.