I den politiske debatten er det søkelys på inntektsforskjeller og større ulikheter i samfunnet. Dette innlegget ser nærmere på inntektsforskjellene i Norge og avveiningen mellom inntektsutjevning og økonomisk vekst.
Økonomer betrakter ofte ulikhet ved hjelp av den såkalte Lorenz-kurven. Denne viser hvor stor andel av samlet inntekt (eller formue) som tilfaller en gitt andel av befolkningen når denne er sortert etter stigende inntekt. Figur 1 viser Lorenz-kurven for Norge i 2016. På den horisontale x-aksen fremstilles befolkningen proporsjonalt bortover, med de fattigste til venstre og de rikeste til høyre. På den vertikale y-aksen vises prosent av inntekten oppover. Mens en 45° vertikal linje indikerer perfekt fordeling, er inntekten skjevere fordelt desto mer kurven buer nedover.
En av de mest brukte målene på inntektsforskjeller er Ginikoeffisienten, som kan avledes fra Lorenz-kurven, og ligger i intervallet 0-1. Den er lik null dersom alle personer har samme inntekt og lik én dersom all inntekt (eller formue) disponeres av én person. Ginikoeffisienten kalkuleres ved formelen: A / (A+B). Jo tettere Lorenz-kurven er på den vertikale linjen (som angir fravær av inntektsforskjeller), jo mindre er området A i figuren.
Figur 2 viser utviklingen i Ginikoeffisienten for disponibel husholdningsinntekt i Norge fra 1986 til 2019. Det markerte hoppet frem mot 2005, etterfulgt av klar nedgang, og en lignende, men mindre synlig tendens i 2015, kan tilskrives endringer i den skattemessige behandlingen av aksjeutbytte. Dette ga insentiver til å ta ut utbytte i 2005 og 2015. En slik reallokering av kapital fra selskaper til eiere slår ut i målemetoden, men har ikke betydning for den reelle inntekts- og formuesfordelingen i samfunnet. Ser man bort fra disse forholdene, har forskjellene i inntekt økt noe fra midten av 1980-tallet, men vært ganske stabile de siste ti årene.
I internasjonal sammenheng er inntekts- og formuesfordelingen ganske jevn i Norge. Et sentralt, og svært omdiskutert tema, er forholdet mellom inntektsforskjeller og økonomisk vekst. De siste tiårene har man observert større forskjeller og lavere vekstrater i mange land. Noen påpeker også at inntektsforskjellene har økt (midlertidig?) under koronapandemien.
Likevel fremhever økonomisk teori målkonflikten mellom fordeling og effektivitet. Dersom myndighetene eksempelvis bruker skattepolitikken til å motvirke at den enkeltes arbeids- og kapitalinntekt blir for høy i forhold til gjennomsnittet, vil dette svekke insentivene til å arbeide, satse på utdanning eller investere.
Sammenhengene er trolig ikke lineære. Effektivitetstapet ved beskatning antas å øke overproporsjonalt med skattesatsen. Begrepet «flexicurity», som opprinnelig ble koblet til den danske samfunnsmodellen, henspiller på hvordan kombinasjonen av et fleksibelt arbeidsmarked og sosialt sikkerhetsnett bidrar til et omstillingsdyktig næringsliv. Dette kan likevel gå for langt, dersom sosiale trygdeordninger bli så generøse at de får klare negative effekter på arbeidstilbudet i økonomien.
I et blogginnlegg i 2016 ble det drøftet hvordan avveiningen mellom inntektslikhet og effektivitet vil avhenge av om skatte- og stønadspolitikken i utgangspunktet er uformet på en effektiv måte. Innlegget bygget i stor grad på en forskningsartikkel av de danske økonomene Andersen og Maibom. De estimerer en internasjonal mulighetskurve («Frontier») mellom inntektsjevnhet og produksjon per innbygger, og viser hvordan ulike land plasserer seg i forhold til denne. For å måle inntektslikhet i befolkningen benyttes 1- Ginikoeffisienten.
Mulighetskurven viser ulike kombinasjoner av likhet og inntektsnivå per hode som kan oppnås når skatte- og stønadspolitikken er utformet på en effektiv måte. De finner en svak positiv sammenheng mellom vekst og inntektsjevnhet for landene som opererer innenfor mulighetsområdet. Fordi det ikke er mulig å ligge over mulighetskurven, må land som ligger nær kurven velge et punkt langs denne. Disse står altså ovenfor en avveining mellom høyere inntekt per innbygger og mindre inntektsforskjeller. Dette gjelder (ifølge Andersen og Maibom) de nordiske landene, inklusiv Norge.
Hvor på mulighetskuren Norge velger å ligge er et politisk spørsmål, som bør gjenspeile samfunnets preferanser. Her har økonomer lite å bidra med. De bør likevel påpeke at det ikke finnes en gratis lunsj i fordelingspolitikken. Som så mye annet er dette et spørsmål om avveininger.