Norges Bank har hevet styringsrenten til 0,75 prosent. Samtidig er rentebanen oppjustert betydelig. Sentralbankens analyser tilsier at styringsrenten må øke mer enn det som nå ligger i rentebanen. Innlegget argumenterer for at usikkerhet rundt effekten av høyere renteforventninger gjør at Norges Bank velger å suksessivt løfte renteprognosen.
Sentralbanken venter nå at styringsrenten stiger til 2,5 prosent innen utgangen av neste år, mot en rentetopp på 1,75 prosent ved fremleggelsen av forrige Pengepolitiske Rapport i desember. Denne oppjusteringen i renteprognosen drives av høyere inflasjons- og renteforventninger i utlandet, samt større kapasitetsutnyttelse og utsikter til høyere pris- og kostnadsvekst i Norge. Oppgangen i petroleumspriser og investeringer, i tillegg til at kronen er styrket mindre enn hva utviklingen i petroleumspriser og rentedifferansen mot utlandet skulle tilsi, forsterker renteoppgangen. Det som trekker litt ned er økte påslag i pengemarkedsrentene. Likevel er rentebanen oppjustert mindre enn hva modellberegningene til Norges Bank tilsier. Dette begrunnes med usikkerhet rundt den økonomiske utviklingen og hvordan husholdningene vil tilpasse seg et høyere rentenivå.
Figur 1 viser utviklingen i styringsrenten fra 2016 og frem til utgangen av 2025, sammen med produksjonsgapet (avviket fra trend-BNP), inflasjonsgapet (differansen mellom KPI-JAE og inflasjonsmålet) og den kalkulerte renteutviklingen i henhold til en enkel regel.
Det er altså den høye gjeldsbelastningen blant husholdningene, etter mange år med sterk boligprisvekst, og muligheten for at effekten på privat konsum av økte renter blir sterkere enn forventet, som er årsaken til at Norges Bank ikke har jekket opp prognosen mer. Som drøftet i et innlegg i forbindelse med forrige rapport i desember, har Norges Bank begynt å publisere en enkel renteregel basert på sentralbankens historiske reaksjonsmønster i pengepolitikken. Denne tilsier en styringsrente på rundt 2,75 prosent ved utgangen av 2022.
(* I Pengepolitisk Rapport er renteregelen angitt i form av pengemarkedsrente og er nærmere 3,25 prosent ved utgangen av 2022. For å passe inn i figuren ovenfor, er renten i henhold til regelen derfor korrigert for faktisk og anslått påslag i pengemarkedsrenten gjennom perioden).
At styringsrenten teknisk sett skulle vært satt raskere opp kommer også til syne i utviklingen i inflasjonsgapet og produksjonsgapet. Som illustrert, ventes produksjosngapet å bli positivt gjennom prognoseperioden. Samtidig ventes inflasjonen å ligge over målet på 2 prosent. Når begge gapene er positive, kunne Norges Bank oppnådd en bedre måloppnåelse ved å velge en brattere rentebane. Fordi et positivt produksjonsgap er forbundet med stigende inflasjon, er det vanskelig å forstå hvordan rentebanen skal kunne sikre inflasjonsmålet over tid. På spørsmål om dette på pressekonferansen i etterkant av rentemøte, henviste Ida Wolden Bache til usikkerhet rundt effekten av renteøkninger og små samfunnsøkonomiske kostnader ved litt høyere inflasjon enn 2 prosent.
Det er to forhold som kan tale for at Norges Bank velger en rentebane som ikke gir «optimal» utvikling i inflasjons- og produksjonsgapet. Det ene kan være risikoen for finansiell ustabilitet. Her fremhever imidlertid Norges Bank at bankene har lave utlånstap, at foretak og husholdninger har god tilgang på kreditt, samtidig som det kun ventes et midlertidig fall i boligprisene neste år. Det andre forholdet er målet om høy og stabil produksjon og sysselsetting. Fordi det ikke er direkte kostnader knyttet til høy sysselsetting (i motsetning til lav sysselsetting), skal Norges Bank kun svare på press i arbeidsmarkedet når det er tegn til at dette gir stigende inflasjon. Men i Norges Banks siste prognoser er produksjosngapet og inflasjongapet begge positive.
Mange av størrelsene som betyr noe for samlet etterspørsel og inflasjon er påvirket av forventninger til fremtiden. En mulig årsak til at rentebanen ikke er justert mer opp, kan være at denne ikke kun er en betinget prognose, men også et virkemiddel i pengepolitikken. Trolig frykter Norges Bank at et signal om kraftig renteoppgang på kort sikt, kan gi et større fall i boligpriser og privat konsum.
I tilfelle sier Norges Bank egentlig at usikkerheten rundt konsumets rentefølsomhet tilsier at man går gradvis frem i justeringen av både styringsrenten og rentebanen. I dette ligger det at dersom privat konsum utvikler seg omtrent som Norges Banks modeller viser, må styringsrenten settes noe mer opp enn det som nå ligger i rentebanen.