Inflasjonen i mange land har kommet opp til de høyeste nivåene på flere tiår. Nylig oppjusterte IMF sine anslag for inflasjonen internasjonalt, som ventes å forbli høy i en lengere periode enn tidligere anslått. Dette øker risikoen for at inflasjonsforventningene skal løsne fra inflasjonsmålet og fremtvinge kraftigere innstrammingsrespons i pengepolitikken.
I USA og enkelte europeiske land har inflasjonen nådd sitt høyeste nivå på mer enn 40 år. IMF fremhever flere hoveddrivere bak utviklingen:
• Prisene på energi og mange andre råvarer, som allerede hadde steget før krigen i Ukraina, ble presset ytterligere i været av nye forstyrrelser på tilbussiden og økt usikkerhet rundt internasjonale forsyningslinjer. Økte strømpriser har særlig bidratt til å løfte konsumprisveksten i Europa. Stigende matvarepriser rammer fremvoksende markeder og utviklingsøkonomier hardt, der ekstremvær også har redusert avlingene.
• Den ekspansive penge- og finanspolitikken, inkl. støtteordnignene under koronapandemien, har bidratt til en kraftig økning i samlet etterspørsel etter varer og tjenester. Pandemien la begrensninger på forbruksmulighetene til husholdningene, hvilket ga en virdning fra tjenester til varer. Samtidig oppsto det flaskehalsene i de globale verdikjedene som følge av fabrikkstengninger, havnerestriksjoner, containermangel og knapphet på arbeisdkraft. Etter hvert som smittevenstiltakene ble avviklet, har etterspørslen etter tjenester tatt seg opp. Likevel er varekonsumet høyt og forstyrrelsene i de internasjonale verdikjedene vedvarer, bl.a. som følge av krigen i Ukraina og oppblusningen av koronaviruset i Kina.
• I de fleste land har arbeidsledigheten falt kraftig i takt med økt aktivitet etter avviklingen av smittevernstiltakene. Dette skyldes ikke bare sterk utvkling i samlet etterspørsel, men også at arbeidstilbudet falt under pandemien, særlig i land som USA og Storbritannia. Mangel på arbeidskraft, spesielt i mange servicebransjer, øker lønningene, selv om inflasjonen har svekket reallønnsveksten i flere land.
I Norge har inflasjonen økt mer moderat enn i mange av landene rundt oss. Figur 1 er hentet fra siste utgave av IMFs World Economic Outlook og viser hvordan inflasjonspresset fordeler seg internasjonalt. I Norge var total KPI vekst 4,5 prosent på tolvmånedsbasis i mars. Her bør det fremheves at strømstøtteordningen og den midlertidige reduksjonen i el-avgiften har bidratt til å dempe prisoppgang for elektrisitet.
Kjerneinflasjonen, som er målt ved KPI uten avgifter og energivarer, var bare marginalt over inflasjonsmålet til Norges Bank, med en økning på 2,1 prosent i mars. I høringen om Finansmarkedsmeldingen i Stortingets finanskomité i forrige uke, sa sentralbanksjef Ida Wolden Bache at «den underliggende prisveksten vil fortsette å stige, både som følge av høy prisvekst på varene vi importerer og fordi det er lite ledig kapasitet i norsk økonomi og utsikter til stigende lønnsvekst».
Trege sentralbanker
Den sterke inflasjonsoppgangen gjør at verdens sentralbanker har kommet på etterskudd i normaliseringen av pengepolitikken. I forrige uke overrasket Sveriges Riksbank med å øke styringsrenten med 0,25 prosentpoeng, samtidig som rentebanen ble oppjustert kraftig – etter at Riksbanken tidligere hadde signalisert nullrente frem til 2024. I Canada og på New Zealand satte sentralbankene opp sine styringsrenter med 0,5 prosentpoeng på forrige rentemøte. I USA er det ventet at Federal Reserve vil gjøre det samme på sitt rentemøte denne uken. Dette vil i tilfelle være første gang styringsrenten i USA blir satt opp mer enn et kvart prosentpoeng på 22 år. I Norge, der det er et såkalt «mellommøte» (uten ny Pengepolitisk Rapport), vil styringsrenten trolig holdes uendret, med signaler om ny økning i juni.
I årene etter finanskrisen har pengepolitikken i de fleste vestlige land blitt begrenset av en nedre effektiv grense for det nominelle rentenivået. Under pandemien brukte flere sentralbanker «forward guidance» til å signalisere at rentene ville være lave lenge. En slik kommunikasjonsstrategi var ment å redusere renteforventningene og gi ytterligere stimulans, når styringsrenten hadde nådd gulvet. I USA gikk Federal Reserve også over til gjennomsnittlig inflasjonsmål, som betyr at man skulle kompensere for en periode med inflasjon under målet, ved å tillate inflasjonen å være over 2 prosent en periode. Når inflasjonen begynte å stige, var oppfatningen at effektene i hovedsak var «forbigående», drevet av økte råvarepriser og midlertidig ubalanse mellom tilbud og etterspørsel. Alt dette har nok bidratt til at sentralbankene har vært sent ute med å tilpasse styringsrentene. Dermed har også oppsidepotensialet i rentene steget.