Bjørnen og oksen er to symbolske dyr i aksjemarkedet. Med et bjørnemarked menes at markedet viser en fallende trend over en lengere periode. Er vi nå i et bjørnemarked?
Etter å ha nådd en foreløpig bunn i midten av juni, har den brede S&P500-indeksen i USA stabilisert seg på et nivå som er rundt 20 prosent lavere enn ved årsskiftet. MSCI sin verdensindeks har i samme periode falt omtrent like mye. Verdens aksjemarkeder befinner seg dermed i det som ofte omtaltes som et bjørnemarked («Bear Market»), definert som et fall på minst 20 prosent fra forrige toppnotering. Her hjemme er hovedindeksen på Oslo Børs ned nær 10 prosent siden forrige topp i mai, men langt unna det man vanligvis definerer som et bjørnemarked. En viktig forklaring er åpenbart at energisektoren har gjort det bra, med en oppgang på nær 33 prosent hittil i år.
Figur 1 viser S&P500-indeksen i USA og hovedindeksen på Oslo Børs.
Indekser. 2012-2022 Kilder: Oslo Børs (Euronext) og Federal Reserve (FRED).
Figur 2 illustrerer akkumulert avvik fra forrige toppnotering, her kalt «bjørnegap».
Avvik fra forrige toppnotering i prosent. Jan-juli 22. Kilder: Oslo Børs (Euronext), Federal Reserve (FRED) og egne beregninger.
Siden 1928 har det vært 26 fall i S&P 500-indeksen i USA som kan betegnes som et bjørnemarked. Elleve av disse fant imidlertid sted rundt de harde 30-årene, eller mer presist i årene 1929 til 1940.
Når man står ovenfor større fall i aksjemarkedet, er den konvensjonelle visdommen at man må tenke langsiktig, fordi markedet har en tendens til å hente seg inn og fortsette verdistigningen ganske raskt. Dette var spesielt tilfelle tidlig under koronapandemien i 2020, da S&P 500-indeksen hadde en negativ trend i 33 dager – før markedet snudde og nådde en ny «all-time high» 18. august samme år. Men noen ganger tar det årevis, slik at «timing» blir viktig for langsiktig avkastning. Etter bjørnemarkedet som varte fra 11. januar 1973 til 3. oktober 1974, skulle ikke S&P 500-indeksen hente seg inn i nominelle termer før 17. juli 1980, altså før det hadde gått nesten seks år. I mellomtiden hadde inflasjonen redusert realverdien klart.
Narrativene som preger markedssentimentet skifter over tid. Også i dag rir stagflasjonsfrykten investorene, dvs. risikoen for BNP-fall (resesjon) samtidig som inflasjonen er høy. Denne uken kom det tall fra USA som viste at inflasjonen var hele 9,1 prosent på årsbasis i juni – det høyeste nivået siden 1981. Den gangen var den generelle prisveksten på vei ned, fra en topp på 14,1 prosent i mars 1980. Etter at Fed hevet styringsrenten med 0,75 prosentpoeng i juni, har markedet for lengst priset inn en minst like stor økning på rentemøte i slutten av juli. De lange rentene i USA ligger nær 3 prosent. Det forventes også en normalisering av pengepolitikken i Europa.
Tidligere ble begrepet «Greenspan Put» (senere Fed-put) brukt for å beskrive hvordan den amerikanske sentralbanken ofte letter pengepolitikken i møte med store aksjekursfall – for å motvirke de negative effektene på konsum og investeringer. I overført betydning vil rentekutt virke som en salgsopsjon (put), ved å gjøre det mer attraktivt å sitte på aksjer, slik at investorenes etterspørsel stimuleres i et fallende marked. Til forskjell fra tidligere aksjefall er det ikke utsikter til at sentralbanken vil komme markedet til unnsetning. Tvert imot er det inflasjons- og rentefrykt som skremmer investorene.
Bjørnemarkeder er relativt uvanlige og har ofte, men ikke alltid, blitt etterfulgt av en resesjon. At børsene faller fra høye nivåer når rentene kommer opp, må sies å være i tråd med lærebøkene. Sentralbanksjef Powell har signalisert at Fed vil stramme inn pengepolitikken inntil det foreligger overbevisende tegn på at inflasjonen faller tilbake mot 2 prosent. Om økonomien må inn i resesjon for å oppnå dette, og hvor raskt inflasjonen da faller, vil nok ha avgjørende betydning for hvor lang tid det tar før de globale aksjemarkedene igjen står i oksens tegn.