Det er ikke hverdagskost at et rikt industriland fører en så uansvarlig økonomisk politikk at finansmarkedene kaster kortene og utløser krise. De siste dagene har man sett en kollaps i det britiske pundet og verdien av statsobligasjoner, hvilket har fått de lange rentene til å bli mer enn doblet.
Det hele startet med at den ferske britiske regjeringen varslet et kostbart pristak på strøm, som svar på den pågående energikrisen, før det ble annonsert de største skattekuttene siden 1970-tallet. Ifølge lærebøkene skulle man forvente at en svært ekspansiv finanspolitikk, når arbeidsmarkedet er stramt og inflasjonen høy, fikk pundet til å styrke seg – på forventninger om at Bank of England ville heve renten betydelig. Når sterling i stedet stupte, til det svakeste nivået mot amerikanske dollar noensinne, er dette et tegn på at investorene har mistet tilliten til den økonomiske politikken – og derfor krever en «risikopremie» for å sitte på britiske statspapirer.
Kilde: tradingeconomics.com
Fordi London fortsatt er Europas finanssentrum, er bekymringen at markedsuroen skal spre seg – og i ytterste konsekvens bidra til en internasjonal finanskrise. En ukontrollert reprising av rentepapirer kan eksempelvis skape problemer for pensjonsfond og forsikringsselskaper, som kan ha vidtrekkende konsekvenser.
I finanspressen er det mange som nå sammenligner britiske pund med valutaer til fremvoksende økonomier. Dette er ikke så relevant fordi Storbritannia låner i egen valuta, og derfor aldri kan misligholde statsgjelden. Problemet er ikke landets evne til å kreve inn skatter, men den politiske viljen. Dermed må man ty til utstedelse av stadig flere statsobligasjoner. Dette er ikke et problem hvis det er mye slakk i økonomien, fordi rentene vil holde seg lave. Men når inflasjonen var 9,9 prosent på årsbasis i august, legger dette et press på rentenivået, som igjen krever betydelig reprising av verdipapirer.
I motsetning til den berømte Black Wednesday i 1992, da valutaspekulanter tvang pundet ut av det europeiske valutasamarbeidet (ERM), kan man ikke ha en tradisjonell valutakrise når pundet i utgangspunktet flyter fritt. Problemet er igjen at en kraftig svekkelse av pundet på valutamarkedet vil øke importprisene – når inflasjonen allerede er langt over Bank of Englands mål på 2 prosent.
Mange har ventet på en kraftfull respons fra sentralbanken. Allerede i helgen kom det spekulasjoner om at Bank of England ville sjokkheve styringsrenten denne uken – bare noen dager etter det forrige ordinære rentemøte, der denne ble satt opp til 2,25 prosent. Isteden ble det sendt ut en pressemelding på mandag, der sentralbanken forsikret om at den følger situasjonen nøye og vil foreta nødvendige tilpasninger på det neste pengepolitiske møtet den 3. november. Dette beroliget ikke markedene, og onsdag måtte Bank of England gripe inn, ved å annonsere at banken «midlertidig og målrettet» vil støttekjøpe obligasjoner for å sikre finansiell stabilitet.
Hensikten med sentralbankens kjøp av statspapirer er å unngå et ukontrollert rentepress, og sikre den pengepolitiske transmisjonsmekanismen (dvs. virkemåte på økonomien)- ikke å finansiere regjeringens budsjettunderskudd. Men hvis lave renter får myndighetene til å utsette eller avstå fra å stramme inn på statsbudsjettet, kan investorene selge mer statsobligasjoner, noe som presser statsrentene opp og forverrer gjeldssituasjonen. Satt på spissen kan dette føre til at pengepolitikken må brukes til å stabilisere finansmarkedene, fremfor å bekjempe inflasjon, såkalt finanspolitisk dominans. Merk at Bank of England har instrumentuavhengighet i pengepolitikken, så det er ikke gitt at dette blir utfallet.
Figur 2 viser en prinsippskisse for bestemmelse av det generelle prisnivået i en modell der statsgjelden øker så mye av sentralbanken «presses» til å stabilisere finansmarkedene, fremfor å holde inflasjonen lav og stabil.
At Truss-regjeringen har byttet ut erfarne embetsfolk i finansdepartementet og baserer budsjettpolitikken på ekstrem tilbudssideøkonomi, der massive skattekutt skal ha store positive veksteffekter uten å øke inflasjonen, har neppe underbygget tilliten i markedene. Nå begynner det riktignok å ulme blant politikere i det konservative partiet også- der noen tar avstand fra regjeringens skatteplan. Så får vi se om denne faktisk blir vedtatt og hvorvidt Bank of England kan sitte stille i båten helt frem til november.