Kinas betydning for global økonomi har vokset kraftig de siste tre tiårene. I dag står landet ovenfor flere utfordringer, som kan føre til et brått tilbakeslag i verdens nest største økonomi. Innlegget drøfter risikobildet og mulige konsekvenser på kort og lang sikt.
I dag utgjør kinesisk økonomi 18 prosent av verdens BNP (målt i US dollar), mot knapt 2 prosent for bare 30 år siden. I denne perioden har BNP per innbygger i Kina blitt 30 ganger større. Etter at Kina ble med i verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001, har landets andel av verdenshandelen (målt ved eksport og import) økt fra rundt 4 prosent, til i underkant av 12 prosent i 2022.
I flere tiår har Kina vært i stand til å investere tungt i bygninger, infrastruktur, produksjonsutstyr og teknologi ettersom et stort antall fattige bønder fra landsbygda har strømmet inn i sektorer med høye realinvesteringer. Dette har bidratt til å holde privat forbruk nede, selv om BNP har vokst kraftig. Den innenlandske spareraten har i samme periode ligget nær eller klart over 40 prosent, hvilket er unikt for selv fremvoksende økonomier.
Prosent av BNP. Kilde: IMF, World Economic Outlook Database.
Lavt lønnsnivå kombinert med en fastkurspolitikk mot amerikanske dollar har skapt sterk eksportvekst, og bidro til store overskudd på driftsbalansen utover utlandet på 2000-tallet. Denne har imidlertid falt tilbake i årene etter finanskrisen i 2008.
Strukturelle vekstdempere
Når man betrakter langsiktige økonomiske vekstprosesser, er det naturlig å sette søkelys på utviklingen i produksjonskapasiteten. Denne er bestemt av tilgjengelig arbeidskraft, realkapital og total faktorproduktivitet.
1980-2022. Millioner. Kilde: IMF, World Economic Outlook Database.
Befolkningsveksten i Kina er i ferd med å bli negativ, hvilket bl.a. kan knyttes til ettbarnspolitikken som ble avviklet i 2015. I fjor falt folketallet for først gang siden 1961.
Samtidig medfører de ekstremt høye spareratene at landet må vri veksten fra innenlandske realinvesteringer til privat (og/eller offentlig) forbruk. I en tidlig vekstfase, der kapitalintensiteten (realkapital per sysselsatt) er lav, er det mulig å øke BNP per sysselsatt mye gjennom sterk investeringsvekst. Over tid vil imidlertid realkapitalens grenseprodukt avta, slik at man får stadig mindre igjen for en gitt økning i realkapitalbeholdningen.
Med en negativ demografisk utvikling, og avtagende utbytte fra nye investeringer, må veksten i større grad drives av total faktorproduktivitet. Etter en vekst i total faktorproduktivitet fra årtusenskiftet og frem til 2010, som trolig kan knyttes til en liberalisering av utenrikshandelen og modernisering av finans- og rettssystemet, tyder data på at denne har stagnert. Mange år med overinvesteringer og en dominans av statseide selskaper, kan ha bidratt til utviklingen.
Proteksjonisme og eiendomsboble
Når man drøfter Kina sine utfordringer, er det mye søkelys på større geopolitiske spenninger i forhold til USA, men også høy gjeld i den kinesiske eiendomssektoren.
De siste årene har forholdet mellom USA og Kina blitt betydelig forverret. Dette kommer blant til uttrykk gjennom økt proteksjonisme (jf. Trump og Biden sine «handelskriger») og søkelys på selvforsyning av sikkerhetshensyn. Spørreundersøkelser tyder på at et stort flertall av amerikanerne har et negativt syn på Kina og antall lovforslag i kongressen som knytter seg til begrensninger i handelen med Kina, eksempelvis i høyteknologisektoren, har økt kraftig.
Etter en lang periode med kraftig vekst og gjeldsoppbygning i det kinesiske eiendomsmarkedet, er det mange som frykter en boligprisboble som kan sprekke. Den samlende gjelden i sektoren, som dekker både boliglån og eiendomsutviklere, utgjorde 44 prosent av BNP i 2022. Det er også ubalanser i boligmarkedet – der tilbudet er større enn etterspørselen i særlig mange små byer. Et stort boligprisfall kan føre til et kraftig fall i boliginvesteringene og redusere husholdningenes formue og dermed privat konsum.
I det helt korte bilde har gjenhentingen i kinesisk økonomi etter koronapandemien, som hang i lenger enn andre land pga. svært strenge smittevernstiltak, vært svakere enn ventet. Vedvarende svakt forbruk og lavere eksportvekst, har bidratt til økt arbeidsledighet og deflasjon. Tirsdag i forrige uke satte sentralbanken i Kina (PBoC) uventet ned renten marginalt*.
Avsluttende betraktninger
Svakere vekst i Kina kan føre til lavere vekst i verdensøkonomien. Skulle man få et klart tilbakeslag i kinesisk økonomi, vil dette virke negativt gjennom lavere import og dermed etterspørsel etter varer og tjenester fra andre land. Dette kan særlig påvirke råvareprisene, der Kina eksempelvis står for rundt 17 prosent av verdens oljeforbruk. Videre kan et stort vekstfall i Kina gi større usikkerhet i finansmarkedene og medføre strammere finansielle forhold, i form av bl.a. lavere aksjekurser. På sikt kan en svakere utvikling i internasjonal handel og mulige negative effekter på globale verdikjeder dessuten bidra til økte inflasjonsimpulser internasjonalt.
*Kina har fastkurspolitikk mot amerikanske dollar, men benytter en kombinasjon av kapitalkontroll og justeringer i sentralverdien (med en daglig svingningsmargin på +/- 2 prosent), noe som gir landet en viss handlefrihet i pengepolitikken.