For mange har 2023 vært et år preget av høy prisvekst og høyere renter. Selv om slike konjunkturforhold er viktige, bør mer fokus i den økonomiske politikken rettes mot den lave vekstevnen i norsk økonomi.
Etter at tolvmånedsveksten i konsumprisindeksen (KPI) toppet på 7,5 prosent i oktober i fjor, og falt kraftig til 3,3 prosent i september i år, tiltok denne til 4,8 prosent i november[1].
Fjoråret var sterkt preget av høye strømpriser, og dette har vært med å påvirke variasjonene i KPI-veksten, også i 2023. Mens oppgangen i strømprisene i oktober og november var kraftigere enn i fjor, noe som trakk KPI-veksten opp, var nivået på strømprisene en del lavere enn i tilsvarende periode i 2022.
Norge unngikk så høy inflasjon som en del sammenlignbare land, der denne toppet nær eller over 10 prosent, noe som kan tilskrives en kombinasjon av strømstøtteordningen og importvernet for landbruksprodukter – som gjorde oss mindre sårbare for råvareprissjokk[2]. Til gjengjeld virker inflasjonen mer seiglivet i Norge. Korrigert for bidragene fra energivarer (og avgiftsendringer) toppet inflasjonen på 7 prosent i juni i år, og har deretter bare avtatt beskjedent til 5,8 prosent i november.
Svekkelsen av kronekursen gjennom året har bidratt til økte importpriser.
I 2023 har det vært en faglig debatt om rollen til frontfagmodellen ved økt inflasjon og renteoppgang internasjonalt. Frontfaget er viktig fordi det bidrar til koordinert lønnsdannelse og trolig lavere arbeidsledighet. Norges Bank har imidlertid lagt vekt på, noe som bl.a. er drøftet av analysedirektør Øistein Røisland, hvordan en svekkelse av kronen også kan øke inflasjonen via bedret lønnsomhet i eksportindustrien, som gir høyere lønnsvekst på tvers av sektorer.
Selv om den nominelle lønnsveksten trolig ble den høyeste på femten år i 2023, ligger det an til reallønnsnedgang. Blant annet fordi arbeidsledigheten bare øker noe neste år, tror de fleste prognosemiljøene at fallende inflasjon vil bidra til reallønnsvekst i 2024, slik at husholdningene får bedret kjøpekraft. Ifølge tall fra SSB har medianinntekten til husholdningene, målt i faste priser, ikke økt siden 2015. Forklaringene kan være flere, men utviklingen bør sees i sammenheng med den svake produktivitetsveksten.
Lav produktivitetsvekst
Dersom arbeidskraftens inntektsandel av reelt BNP er stabil på lang sikt, vil reallønningene utvikle seg proporsjonalt med produksjon per sysselsatt (eller arbeidstime). Som drøftet i tidligere innlegg, er det ikke enkle forklaringer på hvorfor produktivitetsveksten har avtatt over tid.
Gjennomsnittlig endring i prosent fra året før. Kilder: SSB og Norges Bank.
Det er grunn til å tro at innovasjon er viktig for hvor effektivt ressurser utnyttes. Data for 2022 viser at det, etter en periode med nedgang, igjen var realvekst i utgiftene til forskning og utvikling (FoU). Andelen av BNP som gikk til dette, falt imidlertid til under 1,6 prosent, som var det laveste siden 2008. I tillegg vil produktivitetsveksten i Norge påvirkes av i hvilken grad vi tar i bruk og utnytter internasjonal teknologi (i bred forstand), noe som bl.a. gjør utdanningspolitikken viktig.
Etter at handlingsregelen for bruk av oljeinntekter ble innført i 2001, har det meste av den forventede realavkastningen fra oljefondet gått til å øke offentlige utgifter – fremfor en mer balansert fordeling mellom privat- og offentlig konsum. Dette setter krav til reformer i offentlig sektor, som bidrar til god organisering og ressursnyttelse. Videre har veksten i offentlige utgifter gjort at man i liten grad har utnyttet muligheten til å redusere de vridningseffektene skatter og avgifter kan ha på tilbudet av arbeidskraft og realkapital.
Endelig har man de siste årene sett økt fokus på aktiv næringspolitikk (inkl. klimatiltak som ikke alltid er kostnads- eller styringseffektive[3]). Dette til tross for at de historiske erfaringene viser at slik politikk kan føre til feilallokeringer og effektivitetstap. Siden politikerne ikke sitter på bedre innsikt enn private investorer, bør eventuell markedssvikt korrigeres med insentiver. Det er bedre å gi litt støtte til mange, enn mye støttet til noen få. At Norge i flere tiår har unngått «rikdommens forbannelse», altså at en stor offentlig formue gir omfattende «tilkarringsvirksomhet», er ingen garanti for at man ikke trår feil fremover.
Realrenten stiger videre
Nå er det ikke bare Norge som sliter med lav produktivietsvekst. Avtagende produktivitetsvekst internasjonalt er en årsak til at den nøytrale realrenten, som er forenlig med stabil inflasjon over konjunktursyklusen, har falt kraftig siden starten på 1990-tallet. Den stigningen i realrenten vi har sett i 2023, skyldes at pengepolitikken måtte strammes til for å stagge inflasjonen.
Trass at Norges Bank har satt opp styringsrenten kraftig, med 4,5 prosentpoeng siden september 2021, medførte lenge økende inflasjon at realrenten fortsatte å falle. Det er kun fra rundt mai i år at realrenten har steget, og fra rundt fjerde kvartal at den korte pengemarkedsrenten har vært litt høyere enn inflasjonen[4]. Fremover vil lavere inflasjon, kombinert med en stabil styringsrente, gi videre oppgang i realrenten. Sammen med styrkelsen av kronekursen man har sett etter at Norges Bank overrasket markedet på rentemøte i desember, betyr dette at pengepolitikken blir strammere i 2024.
Når pengepolitikken virker med et tidsetterslep, ligger det an til at samlet etterspørsel vil svekkes neste år. Dette ligger da også i prognosene fra Norges Bank og SSB, som spår en gradvis høyere arbeidsledighet (fra lave nivåer) og et negativt produksjonsgap (avvik fra trend-BNP). Men inflasjonen kan altså falle og reallønningene øke, i tillegg til at den nominelle rentetoppen trolig er nådd.
Avsluttende betraktninger
I den offentlige debatten er det mye søkelys på konjunkturforholdene, som arbeidsledighet, renter og inflasjon. Når inflasjonen faller og rentenivået flater ut, må det være et ønske for det nye året at man fokuserer mer på tiltak som kan stimulere vekstevnen i norsk økonomi. I tillegg til produktivitet, vil denne avhenge av arbeidstilbudet. Dette handler altså om insentiver til å arbeide og investere, konkurranse, utdannings- og skattepolitikk. Dersom produksjonspotensialet fortsetter å stagnere, vil det ikke bare stagge konsummulighetene i privat- og offentlig sektor, men også evnen til å håndtere klimautfordringene.
[1] Tallene for desember (og dermed hele 2023) får vi først 10. januar.
[2] Selv om vi må betale en «forsikringspremie» i form av et høyere prisnivå på matvarer.
[3] Det er svært viktig å redusere klimagassutslippene. Som et rikt høystkostnadsland som står for rundt 0,1 prosent av verdens utslipp, bør vi imidlertid bruke mer av midlene der de får størst effekt per krone.
[4] Nå kan også den nominelle renten ha effekt på konsum- og investeringsbeslutninger, som følge av kredittskranker og pengeillusjon. I tillegg kan realrenten ha økt raskere, dersom det er høy tillit til inflasjonsmålet.