Et klassisk argument for å investere i gull er at dette skal beskytte mot inflasjon og ustabilitet i pengeverdien. De siste årene har man hørt samme resonnement for «digitalt gull», altså Bitcoin og andre kryptovalutaer. Historien har imidlertid vist at gull er uegnet for hedging mot inflasjon. Det samme viser de siste års erfaringer når det gjelder kryptovaluta.
Den nominelle prisen på gull steg kraftig fra mai 2019 til juli 2020, for deretter å gå gjennom noen år der denne varierte mellom 1600 og 2000 dollar per unse. Mot slutten av fjoråret fikk man et nytt løft i gullprisen, som dermed nådde «all-time high» ved å bryte gjennom dette intervallet. Korrigerer man for utviklingen i den amerikanske konsumprisindeksen er imidlertid bilde et helt annet. Etter å ha toppet i juli 2020, falt realprisen på gull kraftig frem til oktober 2022. Og selv om denne deretter har hentet seg noe inn, er realprisen på gull fortsatt rundt 12,5 prosent lavere enn i juli 2020.
Det kan virke paradoksalt at gull, som av mange oppfattes som hedging mot inflasjon, har gjort det såpass dårlig i en periode der inflasjonen har vært høy. Men dette har også vært et klart historisk mønster. For eksempel steg de amerikanske konsumprisene med i snitt 6,5 prosent årlig fra 1980 til 1984, mens gullprisen falt med rundt 10 prosent i året.
Myten om at gull er en sikring mot inflasjon stammer nok fra den gangen gull spilte en sentral rolle i det monetære systemet[1], spesielt i årene 1870 til 1913.
Allerede tidlig på 1800-tallet, når London finansierte mye av verdenshandelen, stilte Bank of England seg bak innløsningsplikten, noe som gjorde pundet «as good as gold». I mellomkrigsårene forsøkte mange land å gjeninnføre gullstandarden, etter at seddelpressen fikk løpe under første verdenskrig. Her hjemme forbindes paripolitikken med sentralbanksjef Nicolai Rygg, der økte renter førte til deflasjon, mange konkurser og høy arbeidsledighet. Selv om man klamret seg til gullstandarden ved å la dollaren være knyttet til gull, og la denne igjen fungere som reservevaluta gjennom Bretton Woods-systemet i etterkrigsårene, begynte gullet etter hvert å miste sin betydning.
Myten om at gull fører til stabilitet begynte etter hvert å spre seg til den digitale verden, med etableringen av kryptovalutaen Bitcoin i årene etter finanskrisen. Denne etteraper på mange måter gullstandarden, ved å la det totale antall Bitcoin i sirkulasjon være matematisk begrenset og gå mot et tak på 21 millioner. I mellomtiden vokser tilbudet gradvis gjennom digital gullgraving («mining»). I motsetning til gull, som også har en fysisk bruk, eksempelvis i form av smykker, har Bitcoin (og tusenvis av andre kryptovalutaer) ingen egenverdi.
Logikken bak at Bitcoin skal være en sikring mot inflasjon ligger nok i at tilbudet er uelastisk, men i praksis betyr dette at verdien kan svinge ukontrollert som følge av skift i etterspørselen – som primært er spekulasjonsdrevet. Til tross for at Bitcoin kan brukes noen steder til å kjøpe varer og tjenester, er bruken tilnærmet ikke-eksisterende. Som Sir Thomas Gresham forklarte dronning Elizabeth allerede på 1500-tallet, vil «dårlige penger drive ut gode», dvs. at man vil hamstre de man tror vil stige i verdi, noe som gjør at de ikke vil sirkulere og fungere som betalingsmiddel.
Indekser (jan 2020=100). Kilder: Rederal Reserve (FRED) og egne beregninger
Kursen på Bitcoin har gått gjennom flere spekulative bølger, men nådde en foreløpig topp i april 2021, etter å ha økt med nesten 350 prosent fra inngangen til 2020. Deretter svingte kursen rundt en nedadgående trend. Selv om den steg i verdi gjennom 2023, har den ennå ikke fullt ut tatt igjen oppgangen i den amerikanske konsumprisindeksen i denne perioden.
Ønsker man å beskytte seg mot inflasjon, er trolig en mer effektiv strategi å kjøpe inflasjonsbeskyttede (indekserte) statsobligasjoner[2], men også andre aktivaklasser har gjort det langt bedre i perioder med høy inflasjon. Å investere i gull eller Bitcoin kan føre til store gevinster eller tap, avhengig av hvordan man timer markedet. Noen sikring mot inflasjon er det imidlertid ikke.
[1] I årene med gullstandard var det på ingen måte prisstabilitet i den forstand moderne sentralbanker med inflasjonsmål etterstreber. Høy inflasjon ble etterfulgt av deflasjon, med påfølgende store svingninger i produksjon og sysselsetting.
[2] Man har dessverre ikke slike i Norge, noe som betyr at man parallelt må hedge valutakursrisiko.