Fredag presenterte regjeringen den nye langtidsplanen for Forsvaret. Innlegget ser nærmere på forsvarsutgiftenes betydning for norsk økonomi fremover.
I tiårene etter den kalde krigens slutt, ble forsvarsutgiftene som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) redusert i de fleste europeiske land. I Norge falt andelen fra litt over 3 prosent på starten av 1990-tallet, til rundt 1,5 prosent på midten av 2000-tallet. Som andel av statsbudsjettet var fallet enda mer markert. Utviklingen snudde i årene før pandemien. For inneværende år ligger det an til at BNP-andelen vil nå det såkalte 2 prosentmålet til NATO.
Kilde: Prop. 87 S (2023–2024).
Det er en tendens til at medlemsland i NATO har større forsvarsutgifter per innbygger, jo rikere de er (målt ved BNP per hode). Etter USA, som bruker klart mest på forsvaret per innbygger, var Norge faktisk det landet med størst forsvarsutgifter per innbygger i 2023, etterfulgt av Finland, Danmark og Storbritannia (Sverige er ikke med i oversikten). Norge er imidlertid et lite land. Ser man på forsvarsutgiftene målt i amerikanske dollar, sto USA for 68 prosent, mens Tyskland, Storbritannia og Frankrike til sammen sto for rundt 15 prosent av forsvarsutgiftene i NATO.
Kilde: NATO.
Kraftig økning i forsvarsutgiftene
I årene etter den kalde krigen var det håp om en fredsdividende, der mer av samfunnets ressurser kunne allokeres til andre områder. I USA var lavere forsvarsutgifter en viktig årsak til at Bill Clinton kunne redusere de føderale budsjettunderskuddene i sin presidentperiode. Men nye konflikter bidro etter hvert til at denne optimismen viste seg overdrevet. Fraværet av militære konflikter i Europa frem til Russlands angrepskrig på Ukraina, har nok bidratt til at det har vært politisk vanskelig å prioritere nok forsvarsbevilgninger til å nå 2 prosentmålet som NATO satte i 2014.
I tillegg er det ikke til å stikke under en stol at sannsynligheten for at Donald Trump igjen blir president i USA har gjort Norge og andre europeiske land mer bevist på risikoen ved å ikke øke forsvarsutgiftene[1].
I det nye langtidsplanen for forsvaret foreslår Regjeringen å øke forsvarsbudsjettet med 600 mrd. kroner over 12 år, noe som ifølge framskrivningene vil bety at forsvarsutgiftene vil utgjøre 3 prosent av BNP i 2036.
Selv om fagmillitære råd må ligge til grunn for hvordan et land best kan forsvare seg (og sine allierte), kan allokeringen av ressurser til forsvaret ha stor samfunnsøkonomisk betydning. Fordi det kan være avtagende utbytte fra forsvarsinvesteringer, er det viktig at økt ressursbruk i forsvaret betyr økte krav til at midlene brukes der de kaster mest av seg (jf. nytte-kostnadsbetraktning).
De makroøkonomiske effektene
En kraftig økning i forsvarsutgiftene vil, alt annet likt, øke etterspørselen etter varer og tjenester, og legge større press på de offentlige budsjettene.
For politikerne vil dette stille større krav til prioriteringer i finanspolitikken. Økte forsvarsutgifter vil, for et gitt skattenivå, måtte redusere veksten i andre offentlige utgifter. Alternativt vil presset i økonomien øke, noe som vil trekke i retning av stigende realrenter og sterkere kronekurs – som i sin tur vil fortrenge private investeringer, privat konsum og nettoeksport.
Med unntak av 1970- og 80-tallet, har høy inflasjon historisk sett vært et krigsfenomen. Den høye inflasjonen internasjonalt etter pandemien hang delvis sammen med kostnadssjokk som ble forsterket av krigen i Ukraina, samt at støtteordninger under pandemien ga svært ekspansiv finanspolitikk.
Når økte forsvarsbevilgninger tvinger seg frem av sikkerhetspolitiske hensyn, kan dette altså kreve en strammere pengepolitikk. Dersom forsvarsutgiftene må vokse tilsvarende ett prosentpoeng mer enn trend-BNP frem til 2036, tilsier en helt enkel Taylor-regel at Norges Bank vil sette styringsrenten 0,5 prosentpoeng høyere. Dersom de økte forsvarsutgiftene dekkes inn med lavere vekst for andre poster på statsbudsjettet, kan virkningen bli mindre.
Avsluttende betraktninger
Makroøkonomiske betraktninger alene kan og vil ikke bestemme nivået på forsvarsbevilgningene. Mange økonomer har også tatt til orde for å øke forsvarsutgiftene som svar på den sikkerhetspolitiske situasjonen. Men det finnes heller ingen «gratis lunsj». Når forsvarsektoren vil trenge mer arbeidskraft og realkapital fremover, vil dette få følger for ressurstilgangen til andre sektorer og den makroøkonomiske utviklingen mer generelt.
[1] Etter at Trump lenge har ledet på meningsmålingene i de fleste vippestatene, har momentet i det siste skiftet litt mer i favør Biden, som for første gang på lenge leder i betting-markedet (der folk setter penger på hvem de tror vil vinne presidentvalget).