Innlegget drøfter regjeringens Perspektivmelding som tegner et dystert bilde av norsk økonomi frem mot 2060.
Siden den første Perspektivmeldingen ble lagt frem tidlig på 2000-tallet, har hovedbudskapet vært det samme: Fall i oljeinntekter og økt levealder legger press på de offentlige finansene, slik at en videreføring av dagens velferdsordninger og skattesystem gir et inndekningsbehov i finanspolitikken – nå beregnet til 6,2 prosent av BNP for Fastlands-Norge i 2060. For å møte denne utfordringen, må vi blant annet øke arbeidsdeltakelsen.
I disse framskrivningene benytter SSB (på oppdrag fra Finansdepartementet) en numerisk generell likevektsmodell, som studerer langsiktige sammenhenger mellom demografi, makroøkonomisk utvikling og offentlige finanser.
Dersom man finleser Perspektivmeldingen, er det beregnede inndekningsbehovet 4,9 prosent av Fastlands-BNP. Finansdepartementet har imidlertid lagt inn en buffer for «ekstraordinære utgifter» ved kriser og fall i oljefondet, på 1,3 prosentpoeng i 2060. Så kan man stille spørsmål ved begrunnelsen. Usikkerheten er i utgangspunktet svært stor, selv for prognoser som bare går noen få år frem i tid.
Anta at man tidlig på 1960-tallet skulle laget en perspektivmelding med framskrivninger for norsk økonomi og offentlige finanser 40 år frem. Man ville verken fanget opp kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet, oppdagelsen av olje- og gass på norsk sokkel, eller internett og annen moderne teknologi. Å skulle basere politikk på en slik «deterministisk» utviklingsbane ville gradvis vise seg meningsløst.
Det er ikke pengemangel som er problemet ved befolkningsaldringen, men at færre i arbeid skal produsere de varer og tjenester som vil bli etterspurt – og som i langt større grad vil tilfalle pensjonistene. Dermed kan belastningen på den yrkesaktive befolkningen bli svært stor.
Det finanspolitiske innstramningsbehovet som illustreres i Perspektivmeldingen speiler altså realøkonomiske forhold. Dette er vesentlig, fordi man neppe kan lukke finansieringsgapet ved å utelukkende øke skattene. Mange skatter har negative vridningseffekter på arbeidstilbud og sparing, som kan svekke produksjonspotensialet i økonomien.
Dystre prognoser
Sammenlignet med Perspektivmeldingen 2021, er vekstutsiktene for norsk økonomi betydelig svekket. BNP for Fastlands-Norge per innbygger er ventet å vokse med 0,7 prosent årlig frem mot 2060 (ned fra 1,1 prosent i meldingen fra 2021). Nedjusteringen skyldes særlig produktivitetsveksten, som falt i årene etter finanskrisen, og har stagnert etter pandemien. Dersom veksten i arbeidskraftproduktiviteten henter seg inn til samme nivå som i perioden 1998-2007, vil Fastlands-BNP per innbygger bli rundt 65 prosent høyere i 2060 enn i referanseforløpet.
Utviklingen i reelt BNP får mye oppmerksomhet, men er ikke et fullgodt mål på innbyggernes realinntekt. Disponibel realinntekt (per innbygger) i nasjonalregnskapet fanger opp BNP fratrukket kapitalslit, tillagt rente- og stønadsbalansen ovenfor utlandet. Sistnevnte har blitt stadig viktigere for Norge som følge at den raske veksten i oljefondet, som gir finansinntekter fra utlandet[1].
I Perspektivmeldingen ventes realinntekt per innbygger å vokse med marginale 0,1 prosent årlig de neste tiårene. At denne er så mye svakere enn veksten i BNP-volum, skyldes hovedsakelig et forventet fall i bytteforholdet ovenfor utlandet (eksportpriser/importpriser), som følge av lavere priser på Norges viktigste eksportvarer, olje og gass.
Over veldig lange tidshorisonter, har opp- og nedturer i eksport- og importpriser noenlunde oppveid hverandre, men bytteforholdsendringer har vist seg å ha stor persistens for realinntekt per innbygger. Etter oljeprisfallet i 1986/87 utviklet dette målet seg lang svakere enn veksten i BNP-volum. Utover på 1990-tallet og tidlig 2000-tallet ga bytteforholdsgevinster store inntektsøkninger utover BNP-volum, mens man faktisk så et fall i realinntekt per innbygger i perioden 2006 til 2019, tross vekst i reelt Fastlands- BNP.
Hva med privat sektor?
Et spørsmål som får lite oppmerksomhet, er hvordan akkumuleringen av en stor statelig formue påvirker insentivene til å spare i privat sektor, noe som samme med skattesystemet påvirker boligpriser, husholdningsgjeld, osv. Dette kan ha betydning for finansiell stabilitet, siden staten har en helt annen evne til å bære gjeld (i norske kroner) enn privat sektor.
Etter at handlingsregelen ble innført i 2001, har mesteparten av realavkastningen fra oljefondet gått til å øke de offentlige utgiftene – fremfor å senke skatter og avgifter. Skattesystemet har imidlertid, som allerede nevnt, betydning for insentivene i arbeids- og kapitalmarkedet. Og selv om det de siste årene har blitt innført økt skatt på grunnrente og forurensing, har dette primært gått til å øke offentlige utgifter, fremfor skatteveksling fra arbeid og sparing.
Avsluttende betraktninger
Vi vet lite om hvordan norsk økonomi vil se ut i 2060. Søkelyset på statsfinansene i Perspektivmeldingen blir usikkert og snevert. Uansett illustrere analysene behovet for å stimulere vekstevnen i norsk økonomi – for å redusere risikoen for stagnerende levestandard. Arbeidstilbudet må opp og produktivitetsveksten løftes. Selv om det er mange internasjonale forhold som påvirker sistnevnte, er ikke det et argument mot å gjøre noe med det vi kan påvirke. Kanskje kreves det både strukturelle reformer og endringer i skatte- og stønadssystemet, mer kostnadseffektive klimatiltak og en mindre aktiv næringspolitikk.
[1] Heller ikke dette er imidlertid et fullgodt inntektsmål, siden den delen av realavkastningen fra utenlandsfordringer som skyldes kapitalgevinster ikke registreres i rente- og stønadsbalansen.