Innlegget diskuterer regjeringens forslag til statsbudsjett for neste år.
Som vanlig når regjeringen legger frem forslag til neste års statsbudsjett, er pressen opptatt av hvordan finanspolitikken vil påvirke presset i norsk økonomi og derigjennom renten. Hvordan budsjettpolitikken påvirker økonomiens virkemåte og vekstevne får knapt oppmerksomhet.
Det såkalte strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet, som måler bruken av oljepenger over statsbudsjettet, er 460,1 milliarder kroner i 2025. Dette utgjør 2,5 prosent av Statens pensjonsfond utland («Oljefondet», SPU), og er dermed godt under den forventende realavkastningen på 3 prosent i handlingsregelen.
Ved å legge seg under 3- prosentregelen i normalår, slik som nå virker å ha blitt praksis i norsk finanspolitikk, blir oljefondet større enn det ellers ville vært, slik at det skapes en puffer i tilfelle fondskapitalen plutselig faller som følge av f.eks. nedgang i aksjemarkedet.[1]
Målt som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge, øker oljepengebruken fra 10,4 prosent i år til 10,9 prosent i 2025. Dermed er budsjettimpulsen 0,5 prosent, noe som indikerer at finanspolitikken virker ekspansivt på økonomien også neste år. Beregnet ved makromodellene KVARTS og NORA, som tar hensyn til at ulike utgifts- og inntektsposter påvirker aktiviteten forskjellig, er effekten 0,2 prosent i 2025. Etterslepet fra foregående år gjør likevel at finanspolitikken samlet gir en kraftig stimulans på mellom 0,9 og 2,3 prosent av trend- BNP i 2025.
I forrige Pengepolitiske Rapport fra september la Norges Bank til grunn et strukturelt oljekorrigert underskudd på 10,7 prosent av trend-BNP i 2025. Ved å ta utgangspunkt i en enkel Taylor-regel for rentesettingen, skulle budsjettpolitikken, alt annet likt, dermed trekke opp rentebanen med 0,1 prosentpoeng[2]. Fordi Norges Bank ikke endrer renten mindre enn et kvart prosentpoeng, betyr dette at man går fra tre rentekutt som et hovedscenario, til nær halvert sannsynlighet for at det blir mer enn to kutt til neste år.
Det som kanskje er like interessant, er at Nasjonalbudsjettet har ganske optimistiske anslag for norsk økonomi. Veksten i Fastlands-BNP ventes å tilta fra 0,7 prosent i år til 2,3 prosent neste år, mens Norges Bank bare har en prognose på 1,1 prosent for 2025. Når sysselsettingen ventes å øke ganske likt som i Pengepolitisk Rapport, legger Finansdepartementet til grunn et klart sterkere syklisk oppsving i produktivitetsveksten. Skulle ikke dette slå til, kan de «automatiske stabilisatorene» (i form av lavere vekst i nettoskatter) gjøre finanspolitikken mer ekspansiv.
Så kan det være at en kombinasjon av en noe mer ekspansiv finanspolitikk og strammere pengepolitikk, gir en ganske god politikkmiks i en situasjon med fortsatt prisstigning over inflasjonsmålet, svak kronekurs og utsikter til litt økning i arbeidsledigheten fremover.
En ekspansiv finanspolitikk vil nemlig øke samlet etterspørsel, noe Norges Bank må motvirke ved å sette en litt høyere rente (les: sette renten mindre ned). Dette kan igjen styrke kronekursen, spesielt når rentene ute faller, og dermed gi en raskere nedgang i inflasjonen via importprisene. Dermed kan man gå mot en ny likevekt med lavere inflasjon og sterkere kronekurs, uten en særlig økning i arbeidsledigheten.
Mangler budsjettpolitiske prioriteringer
I årene etter finanskrisen, og særlig pandemien, har man sett en klar nedgang i trendveksten for arbeidsproduktivitet, samtidig som man står ovenfor en befolkningsaldring som vil gi økende mangel på arbeidskraft. Når man i tillegg har flyende valutakurs og inflasjonsmål for pengepolitikken, fremstår det tydelig at budsjettpolitikken burde fokusere mindre på konjunktursituasjonen[3], og mer på langsiktig spørsmål som bærekraft i statsfinansene og stimulering av tilbudssiden i norsk økonomi.
Det er gode grunner til å fase inn oljeinntekter i henhold til handlingsregelen. Siden handlingsregelen ble innført i 2001, har imidlertid oljepengebruken som andel av utgiftene på statsbudsjettet økt fra 3 til 23 prosent. Ikke bare har man i liten grad prioritert å senke skattekilene for sparing og arbeidstilbud, men den kraftige utgiftsveksten har trolig svekket insentivene til å effektivisere offentlig sektor, samtidig som man har økt subsidier og næringsstøtte som kan ha hindret omstillingsevnen i privat næringsliv.
Statsbudsjettet preges av at dette er siste fremleggelse før neste års stortingsvalg. Mens det er naturlig at regjeringen øker bevilgningene til forsvaret, gitt den sikkerhetspolitiske situasjonen, smøres oljepengebruken utover mange budsjettposter, slik at det ellers er vanskelig å få øye på klare prioriteringer. Det er dessverre få grep som adresserer de langsiktige utfordringene for norsk økonomi.
[1] Det er ikke noe stort problem for norsk økonomi at valutainntektene fra fondet er volatile, siden det ikke er lagt opp til at man skal følge 3-prosentregelen slavisk fra år til år.
[2] Endring i budsjettimpuls* vekt på produksjonsstabilisering = (0,5-0,3) *0,5 = 0,1.
[3] Et viktig unntak oppstår dersom pengepolitikken er ineffektiv som følge av en nedre grense for styringsrenten.