Den norske oljerikdommen fører til stor offentlig sparing. Til tross for at mye av petroleumsformuen er plassert utenlands i oljefondet, har den norske staten betydelige eierandeler på Oslo Børs. Det statlige eierskapet har politiske begrunnelser, men kan bidra til at samfunnets ressurser utnyttes mindre effektivt.
Den norske staten har drevet en aktiv sparepolitikk gjennom mange tiår. Figur 1 viser offentlig sparing som andel av innenlandsk sparing for årene 1978-2015. I gjennomsnitt over denne perioden har staten stått for 56 prosent av sparingen. Et klart avvik fra denne tendensen fant sted i årene etter oljeprisfallet i 1986, når regjeringen drev motkonjunkturpolitikk. Den offentlige sparingen har også avtatt i kjølvannet av finanskrisen i 2008 og oljeprisfallet i 2014.
Figur 1: Offentlig sparing som andel av innenlandsk norsk sparing. Kilde: SSB og egne beregninger.
Den offentlige sparepolitikken har vært et viktig element i forvaltningen oljeformuen – der denne reallokeres fra petroleumsressurser på norsk sokkel til fordringer på utlandet. Som drøftet i tidligere innlegg , har land med store ikke-fornybare naturressurser en tendens til å oppleve en overdreven nedbygging av konkurranseutsatt industri («Hollandsk syke») og svak økonomisk vekst over tid («Rikdommens forbannelse»). Oppbyggingen av oljefondet og handlingsregelen for gradvis innfasing av oljeinntekter har begrenset disse skadevirkningene på norsk økonomi.
Selv om mesteparten av oljeformuen plassers i finansformue i utlandet gjennom oljefondet, har dette ikke forhindret den norske staten fra å være en storkapitalist med betydelige eierandeler også i norsk næringsliv. Verdien av statens direkte eierskap på Oslo Børs var 523 milliarder kroner ved utgangen av 2015. Staten har direkte eierskap i 70 selskaper. Dette eierskapet har ulike politiske begrunnelser, alt fra et ønske om at hovedkontoret skal ligge i Norge til sektorpolitiske målsetninger.
Staten kan vanskelig kombinere rollen som aktiv eier og utformer av politikk som påvirker næringslivets rammebetingelser. Dette betyr at ledelsen i virksomheter med høy offentlig eierandel kan få forholdsvis frie tøyler. I effektive finansmarkeder vil private investorer kunne hente ut et profittpotensiale ved å kjøpe opp dårlig drevne selskaper og bytte ut ledelsen. Siden det er vanskelig for markedskreftene å ha en slik rolle i virksomheter der staten eier mye, er det en risiko for at omfattende statlige eierskap svekker den økonomiske veksten i samfunnet.
En relatert problemstilling er at den betydelige offentlige sparingen fortrenger privat sparing og dermed privat eierskap i næringslivet. Ifølge teorien om Rikardiansk ekvivalens vil en permanent økning i offentlig sparing redusere privat sparing tilsvarende. Nå er det vanskelig å finne empirisk støtte for at denne sammenhengen holder eksakt, men tendensen er trolig tilstede. Det er altså grunn til å tro at Norges velutviklede pensjons- og trygdesystem svekker den private motivasjonen til å spare. Dette fører ikke bare til mindre privat eierskap i næringslivet, men trolig også til mer husholdningsgjeld enn vi ellers ville hatt.
Det er samtidig viktig å se offentlig formue i sammenheng med et langsiktig innstrammingsbehov i finanspolitikken. I årene fremover regner Regjeringen med at offentlige utgifter knyttet til pensjoner, helsesektoren og eldreomsorgen vil vokse betydelig. Oppbyggingen av oljefondet begrenset behovet for fremtidige skatteøkninger – som kan ha negative effekter på vekstevnen i norsk økonomi. Nedsalg av statelig virksomhet, der inntektene plasseres i oljefondet, vil representere en omplassering av formue uten direkte betydning for statsfinansene.
Behovet for flere aktive kapitalister
En viktig egenskap ved finansmarkedene er at sparing og investeringer kan separeres, hvilket gjør det mulig for investorene å diversifisere vekk selskapsspesifikk risiko. Et mer aktivt eierskap er altså ikke et mål for de fleste sparere. Samtidig er det en fare for at mange små passive eiere kan gi ledelsen i børsnoterte selskapet insentiver til å avvike fra investorenes interesser.
I et børsnotert selskap med bare småaksjonærer kan det være vanskelig å gjøre endringer i selskapets ledelse – selv om hver enkelt eier mener dette kan øke selskapsverdien. Årsaken er at hver aksjonær bare vil få en liten andel av den realiserte gevinsten knyttet til en effektivisering av virksomheten. Dermed vil denne inntektsøkningen ikke stå i samsvar med de kostnadene det vil være forbundet for hver enkelt å organisere en prosess som fører til at generalforsamlingen bytter styre. Et aktivt eierskap forutsetter ofte at man har noen store kapitalister som har insentiver til å engasjere seg i måten selskapet drives på.
Omstillingen i norsk økonomi i kjølvannet av oljekrisen gir et behov for innovasjon og etableringen av nye virksomheter. Dette krever flere gründere og risikovillige investorer. Et nedsalg i delstatlige selskaper vil kunne gi mer utenlandsk eierskap i Norge og mer norsk eierskap ute. Dette kan bidra til flere aktive eiere i norsk næringsliv. Alternativt kan man få mer privat norsk eierskap ved at den offentlige spareandelen reduseres, for eksempel i form av skattereduksjoner. At folk flest sparer mer i aksjer vil ikke nødvendigvis bidra til flere aktive eiere, og dessuten er det en fare for at husholdningene plasserer mye av pengene i boligmarkedet. Et statlig nedsalg bør derfor kombineres med en omlegging av skattesystemet som gjør det mindre attraktivt å investere i bolig.