Oljeprisen har steget den siste uken, etter at oljekartellet OPEC har blitt enige om å kutte oljeproduksjonen fremover. Dette innlegget ser nærmere på forhold som kan ligge bak denne avtalen og utsiktene for oljeprisutviklingen fremover.
Den siste uken har man observert et visst løft i oljeprisene, etter at det ble kjent at medlemslandene i organisasjonen for oljeeksporterende land, OPEC, har blitt enige om å kutte oljeproduksjonen fremover. Riktignok er prisene ikke høyere enn i begynnelsen av forrige måned, men flere analytikere ser for seg at oljeprisene vil stige videre i tiden som kommer. For å analysere potensiale for høyere oljepriser, er det nyttig å ta utgangspunkt i de forholdene som fikk prisene til å stupe for to år siden.
Utvinning av olje er ikke en ensartet økonomisk aktivitet. Oljemarkedet har en rekke unike kjennetegn som gjør det utilstrekkelig å betrakte prisdannelsen bare i lys av økonomiske forhold som marginalkostnader, tilbud og etterspørsel. Markedet handler en ikke-fornybar naturressurs der det totale tilbudet er ukjent, men som kan lagres i bakken eller på fat. Produksjonskostnadene varierer betydelig, avhengig av geologiske og geografiske forhold. Dette fører til at ulike oljefelt kan ha svært ulik lønnsomhet for samme oljepris. I de fleste land, utenfor Nord-Amerika, er det helt eller delvis statseide selskaper som utvinner mye av oljeressursene. Flere av verdens største oljeprodusenter er land som kjennetegnes av mangel på demokrati og militære konflikter. En betydelig andel av oljetilbudet er ikke bestemt av bedriftsøkonomiske lønnsomhetskalkyler, men av langsiktige politiske og nasjonalstrategiske hensyn.
Frem til oljepriskollapsen i 2014 hadde stadig flere begynt å venne seg til oljepriser på godt over 100 dollar fatet – og dette til tross for at den inflasjonsjusterte oljeprisen aldri tidligere hadde klart å opprettholde et tilsvarende høyt nivå. Det var i denne perioden en sterk vekst i oljeetterspørselen, særlig drevet av Kinas økonomiske ekspansjon. Også begrensninger på tilbudssiden, knyttet til konflikter i oljeproduserende land som Irak og Libya, bidro til denne utviklingen. Riktignok falt oljeprisen midlertidig under finanskrisen, men den kom raskt opp igjen. Oljemarkedet virket svært motstandsdyktig i denne perioden.
En lang periode med rekordhøye råoljepriser gjorde det lønnsomt å begynne å satse på oljefelt med høye marginale utvinningskostnader. Dermed ble det lønnsomt å utvide boringen etter olje i Nord-Dakotas skiferformasjoner og Albertas oljesand. Resultatet ble den amerikanske skiferoljerevolusjonen, som doblet oljeproduksjonen i USA og fikk verdensmarkedet til å strømme over av olje.
Bildet er imidlertid utilstrekkelig hvis man ikke også trekker inn oljekartellet OPEC, med Saudi-Arabia i spissen. Det kan argumenteres for at den viktigste årsaken til oljeprisfallet i 2014 ikke var amerikansk skiferolje eller bekymringer for svakere kinesisk oljeetterspørsel, men et nytt reaksjonsmønster fra OPEC.
Saudi-Arabia har historisk fungert som de facto regulator av oljemarkedet – der landet har tilpasset oljeproduksjonen for å påvirke oljeprisene. Kombinasjonen av store oljereserver, ledig utvinningskapasitet, en fleksibel oljeproduksjon og lave marginalkostnader har gjort det mulig for kongedømme å fylle denne rollen. Mange bruker de siste års lave oljepriser som «bevis» på at OPEC sin innflytelse over oljemarkedet er svekket. Det finnes imidlertid en alternativ forklaring, nemlig at Saudi-Arabia og landets samarbeidspartnere i OPEC har bedrevet «priskrig» mot den mer kostnadskrevende amerikanske skiferoljeproduksjonen.
Saudi-Arabia kan ha ment at større markedsandeler vil gi høyere oljeinntekter på lang sikt enn det som var oppnåelig ved å kutte oljeproduksjonen og øke grunnrenten gjennom høye priser på kort sikt. Ved å opprettholde egen oljeproduksjon har OPEC bidratt til å drive oljeprisene nedenfor, noe som igjen har ført til en betydelig innskrenkning i Nord- Amerikanske skiferoljeproduksjonen.
Det store oljeprisnedgangen har samtidig hatt betydelige kortsiktige statsfinansielle konsekvenser for de oljeeksporterende landene. Før 2014 bidro oljevirksomheten rundt 90 prosent av Saudi-Arabia sine inntekter over statsbudsjettet – som de siste årene har gått med betydelige underskudd. Dette har igjen tvunget frem visse innstramminger, deriblant kutt i en rekke subsidier. Over tid kan slike tiltak føre til politiske uroligheter som truer regimets grep om makten. Det er derfor ikke overraskende at OPEC, som også består av flere land i tilsvarende situasjon, ønsker å presse oljeprisen noe oppover igjen, når den amerikanske skiferoljeproduksjonen er betydelig redusert. Det gjenstår imidlertid å se om en slik strategi vil virke. For det første står man ovenfor klassiske koordineringsproblemer innenfor oljekartellet, der økte oljepriser kan gi enkeltmedlemmer insentiver til å bryte sine løfter om å kutte egen produksjonen. For det andre kan forventninger om høyere oljepriser igjen gjøre flere oljefelt lønnsomme, noe vil ekspandere oljetilbudet utenfor OPEC og dermed legge et nytt nedadgående press på oljeprisene. OPEC skal angivelig ha invitert Russland til sitt neste møte i november, i håp om å få landet med på en avtale. Det kan vise seg å være kritisk, men vil også åpne opp for større Nord- Amerikansk oljeproduksjon.
For Norge kan utfallet av dette spillet ha store økonomiske konsekvenser.