Den nedadgående trenden i det globale rentenivået ser ut til å ha bunnet ut for denne gang. En amerikansk renteøkning rykker nærmere.
Rapporten fra det amerikanske arbeidsdepartementet som ble offentliggjort i går viser at arbeidsmarkedet i verdens største økonomi fortsetter å stramme seg til. Sysselsettingen vokser jevnt (+173.000 i snitt de siste tre månedene) og arbeidsledighetsraten, som falt til 4,9 prosent av arbeidsstyrken i oktober, er mer enn halvert siden toppnivået etter finanskrisen. Samtidig er lønnsveksten på vei opp. Rapporten kommer bare dager etter at den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve (Fed), holdt styringsrenten uendret. Samtidig fremhevet sentralbanken på dette møte at argumentet for en ny renteøkning hadde styrket seg. Det meste ligger nå til rette for at Fed setter opp rentenivået med 0,25 prosentpoeng i desember.
Frem til 8. november er selvfølgelig fokuset helt andre steder, og som ventet har finansmarkedene reagert negativt på den økte sannsynligheten for at Trump vinner presidentvalget. Dette skaper usikkerhet knyttet til fremtidig amerikansk finanspolitikk, handelsavtaler og geopolitiske forhold. Skulle det oppstå stor markedsuro etter valget, kan dette få Fed til å utsette renteøkningen. Ikke fordi sentralbanken vil avstå fra å heve på grunn av presidentskiftet isolert sett, men fordi strammere finansielle forhold vil ha samme effekt på konsum og investeringer som en renteøkning.
USA preges av det globale spareoverskuddet som komprimerer realrentene på verdensbasis. Dette fremkommer ved at rentenivået beveger seg oppover i snilefart – til tross for at amerikansk økonomi nærmer seg full sysselsetting og inflasjonen er på vei opp. Det første steget i denne innstramningssyklusen var i desember i fjor og siden har Fed holdt renten stabil. Mye tyder på at den nøytrale realrenten, som lukker produksjonsgapet og gir stabil inflasjon over tid, har kommet betydelig ned de siste årene.
Sparingen er høy på verdensbasis som følge av lav konsumtilbøyelighet i fremvoksende økonomier, nedbygging av husholdningsgjeld etter finanskrisen, demografiske utviklingstrekk (med en større andel eldre i befolkningen) og generell usikkerhet. Investeringsetterspørselen er samtidig avdempet, noe som særlig kan føres tilbake til ledig produksjonskapasitet i mange land. Næringslivets investeringsvilje kan også være holdt tilbake av uvanlig stor usikkerhet – siden det har en positiv opsjonsverdi å vente på mer informasjon. Dette kan være knyttet til presidentvalget i USA og utfallet av de forestående Brexit- forhandlingene, men også tvil om oppsvinget i økonomien vil vedvare.
En amerikansk renteoppgang er i utgangspunktet et godt tegn for USA og verdensøkonomien. Dersom samlet etterspørsel fortsetter å vokse til tross for økte renter, vil dette bety at noe av motvinden fra finanskrisen er i ferd med å lette. Husholdningene har bygget ned mye gjeld og et bedre amerikansk arbeidsmarked vil gi økt inntektsvekst. Samtidig vil økte renter gi Fed mer rom for å kutte ved neste konjunkturtilbakeslag. Her er riktignok risikobildet asymmetrisk. Heves renten mer enn økonomien tåler, risikerer man at veksten bremser og pengepolitikken igjen blir bundet av den nominelle nullrentebetingelsen. Skulle derimot inflasjonen tilta, kan Fed alltids kompensere for dette ved å sette opp renten noe mer på et senere tidspunkt. Det at USA har vært villig til å holde renten lav så lenge, er en viktig årsak til at de faktisk er i stand til å øke den litt. I en verden med et globalt spareoverskudd krever økte renter at sentralbankene er tålmodige.