Åtte år etter finanskrisen er styringsrenten i USA fortsatt bare marginalt over nullstreken, til tross for at verdens største økonomi nærmer seg full sysselsetting. En viktig forklaring er et globalt etterspørselsoverskudd etter sikre verdipapirer, som den amerikanske staten har en særlig kapasitet til å tilby. For å utjevne de globale ubalansene og understøtte veksten i verdensøkonomien fremover, må store land med overskudd på driftsbalansen legge om finanspolitikken i mer ekspansiv retning.
Finansmarkedene venter spendt på talen til USAs sentralbanksjef Janet Yellen på den årlige Jackson Hole konferansen. Mange håper å få signaler om hva som skjer med den viktige amerikanske styringsrenten fremover. Som visesentralbanksjef Stanley Fischer sa i en tale 21. august, nærmer USA seg Feds målsetninger om full sysselsetting og 2 prosent inflasjon. Amerikansk økonomi har dessuten vist seg å være ganske robust i møte med en rekke globale sjokk. Likevel er den amerikanske styringsrenten bare hevet en gang siden finanskrisen, og befinner seg i intervallet 0,25-0,50 prosent. Hvis Fed hever i desember, vil det ha gått 12 måneder siden sist renten ble satt opp med et kvart prosentpoeng. Det må i så fall sies å være en gradvis renteoppgang.
Spørsmålet er hvorfor USA, som nærmer seg full sysselsetting, har så store problemer med å heve den korte nominelle renten over nullstreken.
Globale ubalanser
Noe av svaret kan man finne i en nylig rapport (link her) fra Det Internasjonale Pengefondet (IMF), som viser at de globale ubalansene økte noe i 2015. Mens USA og Storbritannia hadde en vekst i sine underskudd på driftsbalansen ovenfor utlandet, steg overskuddene særlig i Kina, Japan og Tyskland.
At USA har underskudd på driftsbalansen betyr at innenlandsk sparing, dvs. summen av privat og offentlig sparing, ikke er stor nok til å finansiere landets nettorealinvesteringer. Rent nasjonalregnskapsmessig må summen av alle lands driftsbalanser gå i null. Dette betyr at det totale sparetilbudet i verdensøkonomien må tilsvare global investeringsetterspørsel. Tilpasningen går imidlertid ikke av seg selv, og krever justeringer i realrenter og realvalutakurser.
På verdensbasis er det fortsatt et spareoverskudd som presser realrenten nedenfor. Men når likevektsrealrenten er utenfor rekkevidde, som følge av lave nominelle renter og lav inflasjonen, er det isteden en stagnasjon i produksjon og inntekter som sørger for at balansen gjenopprettes. Det globale realrentenivået liggende altså høyere enn det nivået som ville sikret balanse mellom sparing og realinvesteringer ved full utnyttelse av produksjonskapasiteten.
Trygge verdipapirer
Hva har dette med USA å gjøre? Jo, en parallell forklaring (som betyr det samme som ovenfor) er at verdensøkonomien har et etterspørselsoverskudd etter trygge verdipapirer – av den typen statsobligasjoner representerer. Siden USA har en særlig kapasitet til å tilby nye statsobligasjoner, opplever landet en kapitalinnstrømming som presser opp dollarkursen. En sterk dollar bremser amerikansk vekst gjennom økt nettoimport, noe som igjen holder amerikanske renter nede. Etterspørselen etter statsobligasjoner kommer særlig fra overskuddsland som Tyskland og Kina – også indirekte ved at private investorer ikke får dekket sin etterspørsel i andre markeder. Siden realrenten på verdensbasis ikke kan bli tilstrekkelig negativ til å balansere tilbud og etterspørsel etter sikre verdipapirer, reduseres etterspørselen etter slike papirer gjennom svak global økonomisk vekst.
Behov for finanspolitikk
Dette har flere viktige implikasjoner:
For det første bidrar det globale spareoverskuddet /etterspørselsoverskuddet etter sikre verdipapirer til at det blir vanskeligere for USA å heve renten. Dollaren presses opp, noe som reduserer vekst og inflasjon. Men den globale mangelen på sikre verdipapirer presser ned rentene over alt. Nylig senket «høyrentelandene» Island og New-Zealand renten.
For andre er verdensøkonomien avhengig av at tilbudet av sikre verdipapirer ekspanders videre. IMF har påpekt at særlig land med overskudd på driftsbalansen må føre en mer ekspansiv finanspolitikk for å understøtte økonomisk vekst og bidra til å redusere de globale ubalansene.
For det tredje viser dette at en rebalansering av verdensøkonomien ville nyte godt av internasjonalt koordinerte tiltak i den økonomiske politikken. En mer stimulerende tysk finanspolitikk ville bidratt til å redusere etterspørselen etter amerikanske statsobligasjoner, noe som ville svekket dollaren (styrket euroen), hevet amerikansk nettoeksport og gjort det lettere for USA å sette opp renten. Tyskland ville på sin side erstattet noe av eksportoverskuddet med økt innenlandsk konsum. Dessuten ville økt tysk import gitt et viktig bidrag til å korrigere ubalansene innad i eurosonen.
Klarer USA å heve renten uten at veksten bremser kraftig er dette et godt tegn for verdensøkonomien. Det vil i så fall bety at de globale ubalansene er i ferd med å krympe.
(I et tidligere innlegg ble det drøftet hvordan ny teknologi kan ha bidratt til høy etterspørsel etter trygge verdipapirer).