Til stadighet hører man i den offentlige debatten at Norge bruker for mye oljepenger. Dette innlegget argumenterer for at en ekspansiv finanspolitikk har vært helt nødvendig som følge av utviklingen i verdensøkonomien og oljeprisfallet.

I valgkampen har regjeringen blitt kritisert for å bruke for mye oljepenger, og i gårsdagens VG hevder politisk redaktør Hanne Skarveit at de unge må ta regningen for den «uvettige pengebruken» til dagens politikere. Også enkelte økonomer har uttrykt bekymring for bruken av oljeinntekter. Realiteten er at det hadde vært større grunn til bekymring om myndighetene de siste årene hadde ført en stram finanspolitikk.

Norges plass i verden

Først ti år etter finanskrisen og den påfølgende «store resesjonen» nærmer amerikansk økonomi seg noe som minner om full sysselsetting. I mange europeiske land er det fortsatt for svak aggregert etterspørsel og ledig produksjonskapasitet. Dette til tross for at styringsrentene i Eurosonen, Sverige, Danmark og Sveits er negative. De historisk lave rentene på langsiktige statslån gjenspeiler at det globale sparetilbudet er for stort i forhold til investeringsetterspørselen i verdensøkonomien – selv om mange land har underskudd på statsbudsjettet. Rentene på tyske statsobligasjoner med fem års løpetid er i skrivende stund -0,34 prosent. Norge er en liten åpen økonomi. Uten oljevirksomheten og innfasing av oljeinntekter ville konjunktursituasjonen her hjemme lignet på den i resten av Europa de siste ti årene. Arbeidsledigheten ville vært klart større og pengepolitikken i enda sterkere grad begrenset av den nominelle nullrentebetingelsen.

Oljepengebruk, pengepolitikk og sysselsetting

Norsk økonomi er i bedring. Veksten er på vei opp og arbeidsledigheten synker. En ekspansiv penge- og finanspolitikk har bidratt til dette. Likevel er det fortsatt ledig produksjonskapasitet i økonomien og inflasjonen faller.

I Norge rettes pengepolitikken inn mot et fleksibelt inflasjonsmål på 2,5 prosent. De siste årene har styringsrenten kommet ned til 0,5 prosent. Hensynet til finansiell stabilitet, som følge av sterk boligprisvekst (frem til nylig) og høy gjeldsbelastning i husholdningssektoren, har fått Norges Bank til å avstå fra videre rentekutt – til tross for at produksjonsgapet forventes å være negativt frem til 2020 og inflasjonen klart underskyter 2,5 prosent. I en slik situasjon ville en mindre oljepengebruk gjort jobben vanskeligere for Norges Bank – siden samlet etterspørsel, ressursutnyttelse og inflasjon ville vært lavere.

Rentenivået på norske statsobligasjoner med 10 års løpetid er for tiden 1,53 prosent. Dette betyr enten at finansmarkedene ikke har tillit til inflasjonsmålet på 2,5 prosent, eller at den norske stat kan låne til en negativ realrente på rundt 1 prosent. Begge tolkninger gir støtte for at finanspolitikken bør være ekspansiv. Med ledig produksjonskapasitet i økonomien og investorer som betaler staten for å bruke pengene deres, fremstår eksempelvis mange offentlige infrastrukturinvesteringer som samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Betrakt en standard IS-MP- modell i figur 1. Aggregert etterspørsel er illustrert ved en IS- kurve (investering/sparing) som gir ulike kombinasjoner av rente og reelt BNP ved likevekt i produktmarkedet. Når renten stiger faller produksjonen, som følge av mindre bruttorealinvesteringer, privat konsum og nettoeksport (via en sterkere kronekurs). Norges Bank lener seg normalt mot press i økonomien, ved å sette opp renten når produksjonsnivået øker. Siden det er vanskelig å kutte renten under null, er MP- kurven («monetary policy») flat når reelt BNP ligger på et nivå som er klart lavere enn potensielt BNP ved full sysselsetting. Økt oljepengebruk, i form av større offentlige utgifter og/eller lavere skatt, gir et positivt skift i IS- kurven. Så lenge den nedre grensen for styringsrenten er bindende, vil produksjon og sysselsetting stige. Dette betyr altså at en lavere oljepengebruk ville gitt lavere aggregert etterspørsel, produksjon og sysselsetting.

Figur 1: Virkning av økt oljepengebruk når styringsrenten ligger på sin effektive «nedre grense» .

Oljepengebruk, kronekurs og næringsomstilling

Nå vil noen fremheve at de siste års økninger i norsk arbeidsledighet ikke har vært et rent konjunkturproblem. Etter det kraftige oljeprisfallet i 2014 og de store investeringskuttene på norsk sokkel, har det oppstått et behov for å vri arbeidskraft og realkapital fra oljesektoren over til annen næringsvirksomhet, deriblant tradisjonell konkurranseutsatt sektor. «Omstilling» har blitt et moteord i den politiske debatten. Slike strukturendringer kan ikke løses gjennom å øke oljepengebruken alene – spesielt ikke hvis mye av den ledige arbeidskraften kanaliseres inn i offentlig sektor.

Den norske kronen har svekket seg kraftig etter oljeprisfallet. Sammen med lav lønnsvekst har dette bedret tradisjonelt konkurranseutsatt næringslivs kostnadsmessige konkurranseevne ovenfor utlandet. Lave renter og svak kronekurs har både understøttet samlet etterspørsel etter varer og tjenester og næringsomstillingen i norsk økonomi.

Så lenge pengepolitikken ikke kan lukke det negative produksjonsgapet, vil ikke oljepengebruken presse opp renten, og følgelig ikke styrke kronekursen. Dermed kan man ikke hevde at en ekspansiv finanspolitikk forhindrer omstilling. Tvert imot vil det ikke skje all verden av nyetableringer i privat sektor, særlig i skjermede/tjenesteytende næringer, hvis aggregert etterspørsel stagnerer. Omstillingsbehovet kan derimot være et argument for å i større grad prioritere skattelettelser (som går til privat forbruk) fremfor økte offentlige utgifter.

Oljepengebruk og statsfinanser

Hovedargumentet mot de siste års høye oljepengebruk er behovet for å stramme inn finanspolitikken på lang sikt – slik dette er illustrert gjennom framskrivninger i perspektivmeldingen. I likhet med andre land vil Norge i tiårene fremover oppleve at en aldring av befolkningen trekker skatteinntektene ned og offentlige utgifter knyttet til pensjoner og helsesektoren opp. Samtidig kan oljeinntektene, dvs. avkastningen fra oljefondet, ha nådd toppen som andel av trend-BNP. I fremtiden må derfor veksten i offentlige utgifter dempes og/eller skattene økes. Sistnevnte kan ha negative effekter på vekstevnen i økonomien.

Slike langtidsperspektiver må tas på alvor, men betyr ikke at det ville være ansvarlig å stramme inn finanspolitikken før ressursutnyttelsen i økonomien og rentenivået har kommet opp på mer normale nivåer. Til slutt bør det nevnes at en voksende forskningslitteratur fra årene etter finanskrisen viser at betydelige økonomiske tilbakeslag, hvilket Norge trolig ville opplevd uten oljepengebruken, kan trekke ned det langsiktige produksjonspotensialet og heve den strukturelle arbeidsledigheten over konjunktursyklusen. Dette ville igjen hatt varige negative effekter på skattegrunnlaget og statsfinansene.