Bedriftsetableringer og omstilling

De siste årene har det vært stort fokus på behovet for næringsomstilling og etablering av nye virksomheter. Lavere vekst i oljenæringen, det «grønne skifte», samt teknologiske trender knyttet til digitalisering og kunstig intelligens, trekkes frem som viktige drivkrefter. Dette innlegget drøfter utviklingen i antall bedriftsetableringer og andre mål på omstillingstakten i norsk økonomi.

Det finnes ingen entydige mål på næringslivets omstillingsevne. I et nylig innlegg ble det forklart hvorfor handelsbalansen ovenfor utlandet, målt for Fastlands- Norge, ikke kan brukes som mål på om Norge lykkes med omstillingen til en mindre oljeavhengig økonomi, uten å ta hensyn til valutainntektene fra oljefondet.

Langsiktige trender

Trekker man de lange linjene er det spesielt teknologiske fremskritt som har endret næringsstrukturen. Dette har økt produktiviteten i produksjonsbedriftene og frigjort arbeidskraft til mindre kapitalintensive sektorer. Ved utgangen av 1800-tallet jobbet nesten halvparten av befolkningen fortsatt i primærnæringene (skogbruk, landbruk og fiske). I 1950 var 30 prosent av arbeidsstyrken sysselsatt i vareproduksjon og 41 prosent i tjenester. De siste tiårene har sysselsettingsveksten vært klart sterkest i tjenestenæringene (varehandel, offentlig virksomhet, ol.), som utgjorde 78 prosent av arbeidsstyrken i 2018. Dette er en utvikling som ligger an til å fortsette.

Utover fordeling av arbeidskraft mellom sektorer, er antall nye og nedlagte virksomheter et mål på omstillingstakten i økonomien.  

Etablering av nye virksomheter

Teorien om «kreativ destruksjon» ble utviklet av økonomen Joseph Schumpeter på 1940-tallet. Dette går ut på at grunnlaget for ny vekst blir lagt i nedgangstider, når lite produktive og ulønnsomme bedrifter går over ende, mens aktører som satser på nye produkter, teknologi og kunnskap vokser frem.

Samtidig vil de fleste økonomer mene at dette bare delvis beskriver vekstdynamikken. For det første foregår mye innovasjon i eksisterende selskaper. For det andre krever vekst og omstilling at det er tilstrekkelig etterspørsel i markedet. Siden få bedrifter investerer og ansetter når det er mye ledig produksjonskapasitet, kan langvarige og dype lavkonjunkturer svekke kapitalintensiteten og kompetansenivået per gjennomsnittlige sysselsatt. Dette har man sett tendenser til internasjonalt etter finanskrisen og den store resesjonen, i form av lavere trendvekst i arbeidsproduktiviteten.

Myndighetene har lenge hatt som mål å gjøre det enklere å starte og drive bedrifter i Norge. I tillegg til regelendringer, har ny teknologi og nettbaserte løsninger forenklet mange av de administrative oppgavene.

Nettsider som regnskapsførertilbud.no og advokatmatch.no gjør det enklere å finne riktig regnskapsfører og juridisk bistand.

Figur 1 viser utviklingen i antall nyetablerte foretak i Norge (korrigert for eierskifte) i perioden 2001-3.kvartal 2019. Som illustrert økte antall nyetableringer klart i årene etter finanskrisen, mens utviklingen har flatet ut etter 2016. De fleste virksomheter får et kort liv. Tall fra SSB viser at i underkant av 30 prosent av nyetablerte foretak fortsatt er aktive etter fem år.

Et av tiltakene myndighetene har gjennomført for å stimulere bedriftsetableringer har vært å kutte minstekravet til aksjekapital for å starte et AS, fra 100.000 kroner (frem til og med 2011) til 30.000 kroner. Dette har trolig bidratt til å øke antall nyetableringer, særlig blant dem som tidligere ble stoppet av mangel på kapital – selv om det også har vært en viss vridning fra andre selskapsformer over til AS.

Hvor skapes jobbene?

I Norge skapes hovedtyngden av arbeidsplasser i eksisterende virksomheter. En ny analyse fra SSB (Fjærli og Kittilsen, 2019) peker på at små og mellomstore selskaper i Norge bidrar noe mindre til bruttojobbskapning enn det som er tilfelle i mange OECD-land. Samtidig har Norge færre nyetableringer (som andel av alle bedrifter) enn gjennomsnittet i OECD-landene. Dette har trolig sammensatte årsaker. En delforklaring kan være at Norge har lang tradisjon for å føre en aktiv motkonjunkturpolitikk, noe som har bidratt til at arbeidsledigheten har holdt seg ganske lav og stabil over tid. Dermed har folk som blir arbeidsløse mindre insentiver til å starte for seg selv.

Utvikling i investeringene

Et annet omstillingsmål kan være utviklingen og fordelingen av bruttorealinvesteringene i Fastlands- Norge. Etter hvert som oljenæringen gir mindre vekstbidrag, ønsker man at dette motvirkes av større investeringer i andre virksomheter. Samtidig er investeringer i fast realkapital den mest konjunkturfølsomme blant de ulike etterspørselskomponentene.

Figur 2 viser årlig volumendring for Fastlands- investeringene, og hvordan disse fordeles på boliger, næringer og offentlig forvaltning. Etter noen år med tilbakegang i næringslivets investeringsetterspørsel, har denne vist solid vekst siden 2016. Mens offentlige investeringer har holdt seg oppe, har boliginvesteringene utviklet seg svakt de siste par årene. Mange år med sterk boligprisvekst, som gjorde mange byggeprosjekter lønnsomme og førte til at mye kapital ble allokert inn i boligmarkedet, har blitt etterfulgt av bedre markedsbalanse og svakt synkende realboligpriser.  

Oppsummering

Strukturelle endringer fanges best opp gjennom å studere langsiktige trender. Servicesektoren spiller en stadig viktigere rolle i norsk økonomi og man må regne med at denne utviklingen vil fortsette. Når Norge opererer nær full sysselsetting, vil høy vekst i offentlige utgifter og investeringer kunne drive opp realrenten og kronekursen – og fortrenge private bruttorealinvesteringer og nettoeksport. Utformingen av finanspolitikken vil derfor ha klare effekter på næringsstrukturen over tid. For tiden er kronekursen svak og rentenivået lavt. Det er god vekst i næringslivets investeringer utenfor oljesektoren og antall nyetableringer har kommet opp på et høyere nivå. I Norge skapes likevel hovedtyngden av nye arbeidsplasser i eksisterende virksomheter.