I uken som gikk ble det markert at det er 50 år siden opprettelsen av teknisk beregningsutvalg, som spiller en viktig funksjon i de sentrale lønnsoppgjørene i Norge. Dette innlegget drøfter lønnsoppgjørenes betydning for norsk økonomi.

I Norge har inntektspolitikken blitt tillagt en langt viktigere rolle enn i de fleste andre OECD-land. Den sentrale strukturen på lønnsoppgjørene i kombinasjon med store interesseorganisasjoner i arbeidslivet (særlig LO og NHO) har skapt en arena der myndighetene kan forsøke å påvirke tariffoppgjørene, samtidig som organisasjonene i arbeidslivet kan få innflytelse over politikk på området som er spesielt viktige for dem.

I uken som gikk ble det markert at det er 50 år siden opprettelsen av teknisk beregningsutvalg (TBU). Dette er et utvalg administrert av Arbeids- og sosialdepartementet der representanter for arbeidsgiverne, arbeidstakerne og staten i fellesskap utarbeider rapporter med økonomisk statistikk og analyser som danner utgangspunktet for lønnsforhandlingene. Utvalget ledes alltid av en representant fra statistisk sentralbyrå (SSB) – som anses ledene på forskning knyttet til lønnsdannelsen i Norge. TBU skal gjøre det lettere for partene å bli enige i lønnsoppgjøret, ved å skape en felles oppfatning av sentrale forhold som historisk lønnsutvikling, utviklingen i konkurranseevnen og anslag for fremtidig prisvekst.

Et sentralt element i det inntektspolitiske samarbeidet er at lønnsoppgjørene skal bygge på den såkalte frontfagmodellen, der lønnsveksten tilpasses hensynet til industriens kostnadsmessige konkurranseevne. Som påpekt i tidligere innlegg er økonomer skeptiske til begrepet konkurranseevne, men i denne sammenhengen betyr dette utviklingen i realvalutakursen, dvs. det relative lønnsnivået ovenfor utlandet målt i felles valuta. Systemet legger opp til at konkurranseutsatt sektor forhandler først, og at resultatene herfra skal være retningsgivende for lønnsutviklingen i resten av arbeidsmarkedet.

Fastkursen som forsvant

Frontfagmodellen stammer fra en tid der Norge (og de flest andre små åpne økonomier) rettet pengepolitikken inn mot fast nominell valutakurs. Så lenge produktivitetsveksten i konkurranseutsatt sektor omtrent var på linje med den i utlandet, måtte vi legge lønnsveksten på samme nivå som våre handelspartnere for at konkurranseevnen skulle opprettholdes. Valutakursen fungerte som et nominelt anker for aktørene i økonomien, og inflasjonen ville over tid importeres fra utlandet.

Erfaringene har imidlertid vist at faste nominelle valutakurser fungerer dårlig. De er vanskelige å opprettholde i en verden med stadig større internasjonal kapitalmobilitet, samtidig som en aktiv penge- og valutapolitikk er avgjørende for å motvirke økonomiske sjokk. Hadde Norge hatt euro eller fastkurspolitikk måtte vi møtt oljeprisfallet ved kraftige innenlandske lønnskutt- noe som først hadde presset seg frem etter en periode med høy arbeidsledighet.

I dag har Norge inflasjonsmål for pengepolitikken og den nominelle kronekursen flyter fritt på valutamarkedet. Dermed blir sammenhengen mellom innenlandsk lønnsvekst og utviklingen i realvalutakursen mindre tydelig. Under et slikt regime vil lønnsveksten i Norge utgjøre summen av inflasjonsmålet (ikke utenlandsk lønnsvekst) og innenlandsk produktivitetsvekst.

Selv om penge- og valutapolitikken er avgjørende for å møte økonomiske sjokk, har den ingen permanente effekter på realvalutakursen. Denne vil over tid være bestemt av reelle forhold som produktivitetsvekst, husholdningens tidspreferanser og størrelsen på oljeformuen. Hvis inflasjonsmålet og produktivitetsveksten var på linje med utlandet, ville fortsatt lønnsveksten være lik den i andre land.

For lite lønnsvekst under inflasjonsmålårene

Norge har et inflasjonsmål på 2,5 prosent, mens pengepolitikken hos flesteparten av våre handelspartnere rettes inn mot en årlig inflasjon på 2 prosent. Nivået på inflasjonsmålet betyr at den årlige nominelle lønnsveksten i Norge må ligge rundt 0,5 prosentpoeng høyere enn våre handelspartnere over konjunktursyklusen. Dette vil ikke ha varige effekter på konkurranseevnen, siden kronekursen over tid vil svekke seg i takt med inflasjonsdifferansen.

Til tross for omleggingen til inflasjonsmål og flytende valutakurs, bygger fortsatt lønnsoppgjørene i Norge på frontfagmodellen. Nå kan fortsatt arbeidsorganisasjonene ha en interesse av koordinert lønnsmoderasjon, siden dette kan få Norges Bank til å sette en lav pengemarkedsrente, som igjen svekker kronekursen og øker sysselsettingen. Et fremforhandlet kostnadssjokk kan derimot presse opp rentenivået, få kronen til å styrke seg og redusere sysselsettingen. Som påpekt i forrige innlegg har inflasjonen i Norge i gjennomsnitt ligget nær 2 prosent siden innføringen av inflasjonsmålet i 2001. Dette betyr at lønnsforhandlingsprosessen har tatt opp i seg for lave inflasjonsforventninger til å understøtte inflasjonsmålet.

På den ene siden kan dette skyldes at partene i arbeidslivet legger avgjørende vekt på lønnsveksten i utlandet, hvilket er for lav i forhold til det innenlandske inflasjonsmålet. Hvis lønnstakerne av hensyn til konkurranseutsatt industri skal begrense sin lønnsvekst, vil inntektene tilfalle noen andre – i første rekke kapitaleierne. På den andre siden er inflasjon på lang sikt et monetært fenomen. En mer ekspansiv pengepolitikk ville gitt økt etterspørsel og produksjon, hvilket ville presset arbeidsledigheten ned og lønnsveksten opp. Partene i arbeidslivet kan ikke legge lokk på markedskreftene.

Nedbyggingen av konkurranseutsatt industri, en lavere organisasjonsgrad og andre omveltninger i arbeidslivet kan sette frontfagmodellen under press. Med flytende valutakurs og inflasjonsmål er ikke lønnsveksten i utlandet avgjørende for stabiliteten i norsk økonomi. Innenlandsk lønnsvekst må tilpasses summen av inflasjonsmålet og et vektet snitt av produktivitetsveksten i konkurranseutsatt- og skjermet sektor. Selv om frontfagmodellen justeres, trenger ikke dette å bety at de sentrale lønnsoppgjørene har utspilt sin rolle. Trolig bidrar disse, sammen med organer som jubilanten TBU, til at partene i arbeidslivet tar større hensyn til de makroøkonomiske konsekvensene av lønnsoppgjøret.