Innlegget ser nærmere på Norges handel ovenfor utlandet og betydningen av denne.
De fleste forstår at internasjonal handel er viktig for en liten åpen økonomi som Norge. Handel med andre land gir mulighet for spesialisering og stordriftsfordeler. Eksporten gjør at vi kan importere varer vi ellers ikke ville hatt tilgang til, eller som ville vært mye dyrere å produsere i Norge. Varebytte med utlandet gir altså mye større og variert tilgang på varer og tjenester.
Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) eksporterte Norge for 1 873 milliarder kroner i fjor, mens importen lå på 1 023 milliarder kroner.
Internasjonal handel er lønnsomt på grunn av ulikheter i prisforhold over landegrensene. Dette skyldes vanligvis at produksjonsmulighetene er ulike, for eksempel som følge av teknologi eller ressurstilgang.
Fordi Norge har mye naturressurser som olje, gass, fisk og metaller, utgjør disse en stor andel av våre eksportinntekter. Råolje og naturgass utgjorde i 2023 hele 62 prosent av norsk eksport. De siste tiårene har denne andelen variert mellom 40 og 74 prosent, særlig som følge av endringer i olje- og gassprisene.
At Norge har komparative fortrinn i eksporten av slike naturressurser, gjør det lønnsomt for samfunnet at disse finansierer mye av vår import.
Glem eksportmålet
Mange politikere tror eksport har en særlig verdi for samfunnet, slik at vi må få størst mulig overskudd på handelsbalansen. For eksempel har Regjeringen en strategi om å øke norsk eksport utenom olje og gass med 50 prosent innen 2030, under navnet «Hele Norge eksporterer».
Fagøkonomer er skeptiske til dette, fordi eksport bare er lønnsomt opp til et vist punkt. Vi trenger ikke mer eksport enn det som er nødvendig for å finansiere vår import. Selv om eksporten fra olje- og gass kan forventes å avta over tid, har Norge en stadig større «valutagenereringsmaskin» i form av Statens Pensjonsfond Utland (SPU). I skrivende stund er oljefondet 12.270 milliarder kroner. Med en forvent realavkastning på 3 prosent, betyr dette at Norge kan ha et varig importoverskudd tilsvarende 368 milliarder kroner i året. Norsk oljevirksomhet er dessuten veldig importkrevende, så når oljealderen ebber ut vil også importetterspørselen falle.
Større eksportoverskudd betyr at vi bygger enda større fordringer på utlandet, som gjør at fremtidige generasjoner (som vil være rikere enn oss), kan importere enda mer. Da er det samfunnsøkonomisk optimalt at disse knappe realressursene (arbeidskraft og realkapital) isteden brukes på å produsere varer og tjenester innenlandsk som vi ikke kan importere fra utlandet.
Næringsintern handel
Importen til Norge består av et mye bredere spekter av varer og tjenester enn det vi eksporterer. Ikke overraskende kjøper vi mye fra lavkostnadslandet Kina, og da særlig elektronikk som smarttelefoner og bærbare PCer. Vi importerer imidlertid mest fra Tyskland og nesten like mye fra Sverige som Kina.
Mrd. kroner i 2023. Kilde: SSB.
En betydelig del av internasjonal handel består av at ganske like land bytter nokså like varer, hvilket kalles næringsintern handel. Mye av dette kan ikke forklares med komparative fortrinn. Isteden er en viktig årsak stordriftsfordeler, der store faste produksjonskostnader gir synkende enhetskostnader når produsert kvantum kan utvides ved tilgang på et større, men fortsatt ikke for langt unna marked. Videre kan næringsintern handel forklares med produktdifferensiering, der man får flere produkter som ligner på hverandre, men som forbrukerne oppfatter som forskjellige (som ulike merkevarer).
Når man betrakter internasjonal handel, viser forskning at handel mellom to land i betydelig grad kan forklares ved hjelp av modellen:
Tij = A * Yi * Yj / Dij
hvor A er en konstant og handelen mellom land i og j, avhenger av BNP i land i, Yi, multiplisert med BNP i land j, Yj, dividert på avstanden mellom land i og j, Dij. Altså er handelen mellom to land, alt annet likt, proporsjonal med produktet av BNP til de to landene, og avtagende med distansen mellom landene.
Trusselen fra mer proteksjonisme
Selv om internasjonal handel typisk innebærer et gjensidig fordelaktig varebytte, har noen politikere alltid oppfattet handel som et «null-sum-spill». I USA ønsker presidentkandidat Donald Trump å legge 10 prosent toll på alle varer som importeres til USA, og 60 prosent på varer fra Kina. Som forklart i et innlegg fra noen år tilbake, vil en slik politikk verken styrke USAs handelsbalanse eller øke amerikansk sysselsetting. Og mens amerikanerne vil tape på dyrere varer, kan også Norge merke effekten ved at dollaren kan styrke seg (hvilket bl.a. gir dyrere import fra USA). For Norge er mindre internasjonal handel negativt, selv om vi altså er mest avhengig av Europa.