Norge har et høyere inflasjonsmål enn de fleste sammenlignbare land. Dette innlegget argumenterer for at målet ikke bør endres og ser på virkningene av et lavere inflasjonsmål for pengepolitikken.
I forbindelse med at et regjeringsoppnevnt utvalg i april skal legge frem forslag til justeringer i sentralbankloven og styringen i Norges Bank, har det dukket opp et forslag om å senke det norske inflasjonsmålet fra 2,5 til 2 prosent.
Ved fastsettelsen av inflasjonsmålet er det et naturlig utgangspunkt å se på praksis i landene rundt oss. Sverige, Eurosonen, Sveits, Storbritannia, USA, Canada og New Zealand har 2 prosent, mens Island og Australia har 2,5 prosent. Danmark skiller seg ut ved å føre fastkurspolitikk mot euro gjennom ERM-II systemet (hvilket teknisk sett betyr at landet importerer eurosonen sin inflasjon på lang sikt).
Det norske inflasjonsmålet ble innført parallelt med handlingsregelen for bruk av oljeinntekter i 2001. Når målet ble satt litt høyere enn internasjonal praksis, hadde dette sammenheng med at bruk av oljeinntekter innenlandsk ville kreve en stigning i det relative prisnivået ovenfor utlandet målt i felles valuta. En slik realappresiering av kronen ville føre til nedbygging av konkurranseutsatt industri og overføring av arbeidskraft og realkapital til skjermet sektor. Dette er, som drøftet i et nylig innlegg, en forutsetning for å hente ut oljerikdommen i økt konsum og velferd. Pengepolitikken kan ikke påvirke denne utviklingen – kun om realappresieringen skjer i form av en positiv inflasjonsdifferanse ovenfor utlandet eller ved en sterkere nominell kronekurs på valutamarkedet. Siden høyere pris- og kostnadsvekst bruker lengere tid på å svekke konkurranseevnen enn et plutselig hopp i kronekursen, skulle et høyere inflasjonsmål bidra til gradvis tilpasning i arbeidsmarkedet med påfølgende moderate omstillingskostnader.
Norge er nå i en situasjon der oljepengebruken som andel av trend-BNP kan ha nådd toppen og den forventede realavkastningen fra oljefondet er nedjustert fra 4 til 3 prosent. Dette reiser spørsmålet om inflasjonsmålet bør nedjusteres til 2 prosent.
For en gitt realvalutakurs vil et høyere inflasjonsmål enn landene rundt oss føre til at den nominelle kronekursen svekker seg tilsvarende inflasjonsdifferansen over tid. Samtidig vil det nominelle rentenivået og den nominelle lønnsveksten liggere tilsvarende høyere som et gjennomsnitt over konjunktursyklusen. Realvalutakurs, realrente og reallønn er på sikt upåvirket av inflasjonen og bestemt av underliggende realøkonomiske forhold – som produktivitetsveksten. Og dette er nettopp et argument for ikke å senke målet. Erfaringene fra de siste 15 årene viser at risikoen for å havne i en likviditetsfelle, der en nominell styringsrente på null ikke er nok til å motvirke et kraftig konjunkturtilbakeslag, er langt større enn tidligere antatt. Trolig fordi den nøytrale realrenten har gått ned – permanent eller midlertidig. Siden et høyere inflasjonsmål gir høyere nominelle renter, og dermed mer rom for å kutte renten i nedgangstider, reduseres sannsynligheten for et slikt skadelig utfall. Det er samtidig bred enighet blant økonomer om at det nesten er umulig å dokumentere samfunnsøkonomiske merkostnader fra 2,5 prosent inflasjon sammenlignet med 2 prosent.
Det optimale inflasjonsnivået er diskutert i dette innlegget.
Så hvordan vil økonomien tilpasse seg et lavere inflasjonsmål? Anta at økonomien opererer ved full kapasitetsutnyttelse, at inflasjonen er lik målet og at den nominelle renten er summen av nøytral realrente og forventet inflasjon (lik inflasjonsmålet). Utfallet vil nå avhenge av inflasjonsforventningene, som igjen er påvirket av tilliten til pengepolitikken. Hvis det er full tillit til inflasjonsmålet, vil et lavere inflasjonsmål føre til at inflasjonen og det nominelle rentenivået umiddelbart faller til et nytt permanent lavere nivå. Hvis det ikke er noe tillit, men aktørene isteden baserer sine forventninger på den løpende historiske inflasjonsutviklingen, må Norges Bank sette opp det nominelle rentenivået på kort sikt. Økt realrente vil gi en periode med negativt produksjonsgap, noe som igjen presser inflasjonen ned. Dette blir etterfulgt av en periode med rentekutt, der den nominelle renten havner lavere enn den var i utgangspunktet – siden inflasjonsforventningene har kommet ned. I et mer realistisk senario vil det være en imperfekt tillit til pengepolitikken, slik at man havner et sted mellom de to ytterpunktene. Det nominelle rentenivået vil trolig ikke endre seg mye på kort sikt, men stabilisere seg rundt et lavere likevektsnivå over tid, når inflasjonen kommer ned.