I sentralbanksjefens årstale ble det advart mot å fremskynde en avvikling av norsk oljeindustri ut fra miljøhensyn. Dette innlegget forklarer hvorfor kutt i norsk oljeproduksjon vil være et kostbart og ineffektivt virkemiddel for å redusere utslippene av klimagasser.
Denne uken holdt sentralbanksjef Øystein Olsen sin årstale i Norges Bank. Som vanlig var fokuset mer på langsiktige samfunnsøkonomiske spørsmål enn pengepolitikk og konjunkturvurderinger. Problemstillingene i fokus var særlig knyttet til internasjonal handel og klima. At Norge som en liten åpen økonomi er avhengig av internasjonal markedstilgang og samarbeid bør ikke overraske noen – selv om enkelte syntes det var problematisk at dette ble nevnt. Det mest kontroversielle budskapet var likevel at man ikke bør forsere en avvikling av norsk oljeindustri ut fra rene miljøhensyn.
FreeImages.com/ iancu justin
Miljøbevegelsen har lenge argumentert for at Norge bør avvikle oljenæringen for å redusere utslippene av klimagasser. Forbrenningen av olje og gass gir store CO2-utslipp, samtidig som de gjenværende oljereservene på norsk sokkel inneholder millioner av nye tonn med CO2. Når petroleumsfeltene eldes kreves det gjerne mer energi for å håndtere større mengder vann som skal renses eller injiseres i berggrunnen. Dette øker også utslippene av klimagasser.
Det er imidlertid ikke åpenbart at en politisk styrt avvikling av oljenæringen gir en positiv nettomiljøgevinst. Det er derfor grunn til å betvile om dette vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt, siden nåverdien av de globale miljøgevinstene kan være små i forhold til de kortsiktige omstillingskostnadene for norsk økonomi og tap av fremtidige valutainntekter.
Virkningene av norske kutt i oljeproduksjonen
For å forstå problemstillingen må man ta utgangspunkt i oljemarkedets virkemåte og effektene på globale klimautslipp.
Anta at myndighetene gikk inn for å fremskynde nedbyggingen av norsk oljevirksomhet, for eksempel ved å ikke gi nye lisenser (utvinningstillatelser) eller øke skattleggingen av eksisterende utvinning (utover inndragelse av petroleumsrenten). I tillegg til å ha en direkte effekt på oljeproduksjonen og utslipp av klimagasser, ville reduksjonen i oljetilbudet trekke i retning av økte råoljepriser. Økte markedspriser gir lavere global etterspørsel over tid, men også en økning i oljetilbudet fra andre produsentland.
Nettoeffekten på oljeproduksjonen og den tilhørende mengden CO2-utslipp avhenger både av hvor mye tilbud- og etterspørselssiden i oljemarkedet reagerer på prisendringer og såkalte krysspriseffekter i andre energimarkeder.
Oljemarkedet fungerer ikke perfekt
Oljemarkedet minner om et oligopol, som er dominert av noen få tilbydere med store ressurser og lave marginalkostnader. Flere av disse samarbeider om å påvirke prisdannelsen gjennom kartellet OPEC, der særlig Saudi-Arabia historisk har fylt rollen som svingprodusent. Sammen med blant annet Russland prøver OPEC å sikre priser godt over utvinningskostnadene, samtidig som prisene ikke blir så høye at de skaper en global resesjon eller stimulerer konkurrerende energikilder.
De siste årene har amerikansk skiferolje for alvor utfordret OPEC og preget likevekten i oljemarkedet. Skiferoljeprodusentene har vist seg å være fleksible og raskt kunne øke tilbudet når råoljeprisene kommer opp og gjør flere prosjekter lønnsomme. Dette har presset OPEC til å i større grad fokusere på å forsvare langsiktige markedsandeler. Kombinasjonen av fleksibel skiferolje og ledig produksjonskapasitet i OPEC gjør at kutt i den norske oljeproduksjonen trolig vil ha begrenset betydning for det globale oljetilbudet – og dermed råoljeprisene over tid. Resultatet ville i hovedsak bli en inntektsoverføring fra Norge til disse landene, uten at de globale CO2– utslippene ville gå ned.
Hva med naturgass?
De fleste oljefelt inneholder både olje og gass. Det er problematisk å opprettholde en gassvirksomhet som ikke utnytter oljen. Selv om økte gasspriser kan vri forbruk og produksjon over mot fornybar energi og stimulere energieffektivisering, konkurrerer denne i stor grad med kull, som vil fremstå relativt sett billigere, og som gir høyere CO2-utslipp. Norsk gass selges primært i det europeiske markedet, der utslippene er omfattet av EUs kvotesystem. Dermed vil kutt i norsk gasseksport til Europa omfordele utslippene av klimagasser mellom land og kilder – ikke endre totalutslippene.
Nødvendig med effektive virkemidler
Det er ganske bred enighet blant klimaforskerne om at det trolig er en sammenheng mellom global oppvarming og menneskeskapte klimautslipp. I uregulerte markeder vil manglende eiendomsrett og fravær av priser på miljøgoder kunne gi overforbruk av naturressurser og for mye forurensing. Klimatiltak som skal korrigere en slik markedssvikt bør være styrings- og kostnadseffektive. Ut fra velferdshensyn bør man få størst mulige utslippskutt per krone, dvs. minimere utgiftene for en gitt utslippsreduksjon.
Tidligere innlegg her på bloggen har diskutert hvorfor en grønn skattereform og bruk av omsettbare utslippskvoter er effektive virkemidler i miljøpolitikken. Prisen på utslippskvoter fungerer på samme måte som en miljøavgift, ved å gjøre det mer lønnsomt å rense og satse på miljøvennlig teknologi. Kutt i norsk oljeproduksjon vil forbigående presse opp råoljeprisene, hvilket vil omfordele oljetilbudet mellom produsentland og ha uklare substitusjonseffekter mellom renere og mer «skittene» energikilder. Nettoeffekten på klimaet er ikke entydig. Stigende CO2-priser innenfor det europeiske kvotesystemet og miljøavgifter er mer egnet til å redusere klimagassutslippene, fordi man «baker inn» miljøkostnadene i markedsprisene. Dermed vil aktørene ha insentiver til produksjons- og utslippskutt, fremfor å vri seg unna, slik en rask og særnorsk nedbygging av oljenæringen kunne bidra til.