Arbeidsledigheten i Norge og mange andre land har steget kraftig de siste ukene som følge av tiltak for å hindre spredningen av coronaviruset. Samtidig rulles det nå ut stimulerings- og hjelpepakker man knapt har sett maken til. Dette innlegget forklarer hvordan finanspolitikken kan bidra til å hindre en dyp økonomisk krise.
I USA søkte over tre millioner flere personer om arbeidsledighetstrygd i forrige uke enn uken før. Antallet er det desidert høyeste som er registrert siden man begynte å måle i juli 1967 – og trolig det klart største hoppet i landets historie. I Norge viser NAV sine tall at arbeidsledigheten, målt som helt ledige i forhold til arbeidsstyrken, steg til 10,4 prosent i forrige uke. Hovedårsaken er de mange permitteringene som følge av tiltakene iverksatt for å begrense spredningen av covid-19.
Kilder: Nav, Norges Bank og Federal Reserve (FRED).
Et sentralt spørsmål er hvordan gjenhentingen blir når samfunnet returnerer til en mer normalsituasjon. Får man et V-formet oppsving, der ting raskt kommer tilbake til utgangspunktet? Får man en U-formet utvikling, der lavkonjunkturen trekker ut i tid (som i USA etter finanskrisen), eller en L-formet depresjon (som Hellas etter eurokrisen), der nedgangstidene biter seg fast?
Økonomisk teori indikerer at arbeidsledigheten kommer raskere opp en ned, hvilket omtales som «hysterese» på fagspråket. Når folk sklir ut av arbeidsmarkedet, mister de erfaring og arbeidstrening, som gjør det vanskeligere å komme tilbake. Nå vet man at tallene inneholder «støy», siden mange vil returnere til arbeidsplassen når smitteverntiltakene trappes ned. Samtidig vil dette sjokket få mer langvarige følger.
Folk vil ikke bare reise mindre, men trolig også spare mer fordi flere blir usikre på fremtidsutsiktene. Noen bedrifter vil ikke overleve, selv med offentlig støtte i en overgangsperiode. Som en liten åpen økonomi er effektene av de nasjonale smitteverntiltakene dessuten bare en del av makrobildet i Norge. Tilbakeslaget i verdensøkonomien, finansiell uro og kollaps i råoljeprisene er vekstbremser som uansett vil slå inn i norsk økonomi.
Keynes møter Corona
I tråd med Keynes sine anbefalinger under depresjonen på 1930-tallet, rulles det nå ut stimulerings- og hjelpepakker man knapt har sett maken til. I USA vedtok kongressen en såkalt coronapakke på 2,2 billioner dollar, hvilket tilsvarer nesten 50 prosent av utgiftene på det amerikanske statsbudsjettet. Tiltakene finansieres ved å utstede mer statsgjeld.
Mens det naturligvis er sykdoms- og smittesituasjonen som får mest oppmerksomhet, foregår det en parallell finanskrise. Investorene rømmer fra risikofylte og ulikvide aktiva til «trygge havner» som statsobligasjoner – hvilket gjør kapital dyrt eller utilgjengelig for næringslivet. Figur 2 viser renten på korte statspapiret i USA, som har falt til null, samtidig som bedriftene må betale en stor risikopremie for å låne.
Kilde: Federal Reserve (FRED).
For å motvirke strammere kredittforhold har Federal Reserve varslet at den vil kjøpe så mye stats- og selskapsobligasjoner som nødvendig. Disse «kvantitative lettelsene» kommer samtidig med at styringsrenten er satt ned til intervallet 0-0,25 prosent.
Ved å lånefinansiere økte underskudd på statsbudsjettet fyller de finanspolitiske myndighetene to roller. Det tilbys privat sektor de risikofrie og likvide lånepapirene som etterspørres, samtidig som det offentlige bruker deler av det private spareoverskuddet til å finansiere økte utgifter og/eller skattekutt. For øyeblikket er de lange realrentene i USA negative, så den amerikanske staten får betalt for å låne. Dermed kan man unngå en «keynesiansk sparefelle», der et kollektivt forgjeves forsøk på økt sparing fører til kollaps i produksjon og inntekter, med høy arbeidsløshet som resultat.
Corona møter oljefondet
Her hjemme har også regjeringen lagt frem en rekke krisepakker. De økonomiske tiltakene så langt utgjør nær 75 milliarder kroner. I tillegg vil de «automatiske stabilisatorene» slå inn i statsbudsjettet i form av lavere skatteinntekter og økte utbetalinger til arbeidsledighetstrygd. Finansdepartementet anslår at den oljekorrigerte budsjettbalansen svekkes med rundt 135 milliarder kroner. Beløpet vil likevel bli større fordi den nye støtteordningen for å dekke faste kostnader til bedrifter med stor omsetningssvikt ikke er medregnet. Anslaget bygger på en teknisk forutsetning om at dagens smittevernstiltak videreføres i to måneder.
I 2020 vil oljepengebruken klart overstige 3-prosentbanen til handlingsregelen, også fordi verdien av oljefondet har falt med nedgangen på verdens aksjemarkeder. I en situasjon med mye ledig produksjonskapasitet og en nominell styringsrente nær null, er hensynet til full sysselsetting avgjørende for den optimale finanspolitikken.
Ikke glem tilbudssiden
Det er viktig at det kortsiktige sjokket som covid-19 representerer ikke fører til varig levestandardnedgang fordi verdien av vår humankapital og annen produksjonskapasitet faller. Faren for slik «hysterese» er et argument for stor etterspørselsstimulans. Samtidig kompliseres bildet av at covid-19 ikke er et rent etterspørselssjokk. Det oppstår kortsiktig knapphet på varer og tjenester fordi produksjonen er satt på vent. Fallet i kronekurs, samt forstyrrelser i globale verdikjeder, kan også virke inflasjonsdrivende. Skulle man se tegn til dette lenger frem, kan Norges Bank sette opp styringsrenten. Enn så lenge er antagelsen likevel at de deflatoriske effektene av en klar økning i arbeidsledigheten dominerer.