Formuesskatten har lenge vært et politisk stridsspørsmål. En fersk rapport fra Frischsenteret konkluderer med at økt formuesskatt gir flere i jobb, hvilket har skapt heftig debatt blant politikere og økonomer. Dette innlegget ser nærmere på hva økonomisk teori forteller om effektene av formuesskatt på produksjon, vekst og sysselsetting.
Det er bred enighet blant økonomer om at de fleste skatter og avgifter gir redusert effektivitet og produksjon. Dette velferdstapet skyldes at skattesystemet endrer de relative prisene aktørene står ovenfor, slik at disse ikke reflekterer korrekte samfunnsmessige avveininger. Ingen regjering kan likevel basere seg på såkalte lumpsumskatter, der alle betaler det samme – uavhengig av inntekt og formue. Dermed står myndighetene ovenfor en avveining mellom fordeling og effektivitet.
Økonomifaget har lite å bidra med når det gjelder normative vurderinger knyttet til slike avveininger. Faglitteraturen begrenser seg derfor til å belyse virkningene av ulike politikkvalg. Nå fører heller ikke alle skatter til negative vridningseffekter. Såkalte Pigou-skatter, der miljøavgifter er et åpenbart eksempel, kan korrigere markedssvikt når eksterne kostnader som utslipp av klimagasser ikke fanges opp i markedsprisene.
Effekter av formuesskatt
Formuesskatten reduserer nettoavkastningen på en investering, hvilket kan svekke tilbøyeligheten til å spare. Er den såkalte renteelastisiteten positiv, noe flere studier antyder, vil formuesskatt gi mindre innenlandsk sparing. Det er imidlertid uklart hvor viktig sparetilbudet er for investeringene i en liten åpen økonomi med høy internasjonal kapitalmobilitet.
Selv om realinvesteringene i stor grad vil være frakoblet innenlandsk sparing, fører lavere sparetilbud til at utenlandsformuen minsker /og eller omfanget av utenlandsk eierskap i næringslivet vokser. Dermed vil sparetilbudet uansett påvirke fremtidige konsummuligheter.
Et viktig forhold er også knyttet til såkalt «home bias», der lokal kunnskap og kompetanse gjør det vanskelig for utenlandsk kapital å erstatte innenlandsk sparing. Dette kan være særlig relevant for små nyetablerte selskaper. Formuesskatten kan derfor virke negativt på entreprenørskap og utviklingen av nye produkter og teknologi – selv i en verden der kapital flyter fritt mellom land.
Formuesskatten sin effekt på tilbudet av risikokapital («venture capital») er imidlertid ikke entydig. På den ene siden vil økt formuesskatt presse opp avkastningskravet til prosjekter (før skatt), slik at færre blir vurdert som lønnsomme. På den andre siden vil økt formuesskatt bety at staten bærer en større andel av den mulige nedsiden i prosjekter, noe som kan stimulere investeringsetterspørselen blant risikoaverse aktører.
Misvisende søkelys på sysselsetting
På oppdrag for Nærings- og fiskeridepartementet har forskere ved Frischsenteret studert sysselsettingseffektene av formuesskatt på et utvalg små og mellomstore, familieeide foretak over en tiårsperiode og kommet frem til at en slik skattlegging faktisk økte sysselsettingen noe. Forklaringen som benyttes er at formuesskatten gjør investeringer i arbeidskraft (humankapital) til et slags «skattehull». Dette har skapt heftig debatt blant politikere og økonomer.
For å forstå disse effektene, kan det være nyttig å betrakte en enkel modell for valg av produksjonsfaktorer, vist i figur 1. Utgangspunktet er at alle produksjonsfaktorer har en pris eller alternativ verdi, og at bedrifter, innenfor visse grenser, kan velge den kombinasjon av arbeidskraft og realkapital som gir den laveste totalkostnaden. Isokvanten er en kurve for mulige kombinasjoner av innsatsfaktorer som gir en bestemt produksjonsmengde. Her blir kurven brattere jo dårlige disse kan erstatte hverandre. Isokostlinjen forteller hvilke kombinasjoner av produksjonsfaktorer som bedriften kan forbruke for en bestemt kostnadssum. Den best mulige faktorkombinasjonen finner man der isokostlinjen tangerer isokvantkurven. Hvis kapital blir relativt sett dyrere (f.eks. fordi eierne må betale mer formuesskatt på maskiner) kan det oppstå en substitusjonseffekt fra realkapital til arbeidskraft.
Noen forhold er likevel hvert å bemerke. For det første er dette en mikroøkonomisk modell som ikke tar hensyn til at reallokering mellom arbeidskraft og kapital påvirker lønnskostnader og kapitalbevegelser i makro. Som drøftet i tidligere innlegg, er det bred enighet om at finanspolitikken, dvs. endringer i skatter og offentlige utgifter, under normale omstendigheter ikke påvirker samlet produksjon og sysselsetting. For å nå inflasjonsmålet vil nemlig Norges Bank tilpasse pengepolitikken for å sikre en normal ressursutnyttelse i økonomien. Hvis finanspolitikken blir mer ekspansiv, vil Norges Bank sette opp renten for å hindre inflasjonspress, hvilket vil fortrenge bruttorealinvesteringer og nettoeksport (gjennom sterkere kronekurs). Finanspolitikken er riktignok effektiv i en lavkonjunktur der pengepolitikken er begrenset av den nominelle nullrentebetingelsen
For det andre er effektivitetstapet ved beskatning ikke bestemt av substitusjonseffekten – selv om det ofte fremstilles slik i debatten. Dette kan illustreres ved å betrakte virkningene av økt marginalskatt på lønnsinntekt. Her vil økt skattesats gjøre det mindre lønnsomt å arbeide den siste timen, slik at det oppstår en substitusjonseffekt fra arbeid til fritid. Parallelt skapes en negativ inntektseffekt, hvilket trekker i retning av at husholdningene ønsker å arbeide mer for å bevare opprinnelig konsum. Hvilken av de to effektene på arbeidstilbudet som dominerer, er et empirisk spørsmål som ikke kan besvares på generelt grunnlag. Dødvektstapet er imidlertid knyttet til at lønningene etter skatt ikke lenger reflekterer korrekte avveininger. Altså får samfunnet lavere nytte fra bruken av tilgjengelig arbeidskraft.
Oppsummering
Formuesskatten gjør det mindre lønnsomt å spare, men effektene på realinvesteringene er vage i en liten åpen økonomi. Frischsenteret sin studie fanger opp en substitusjonseffekt i favør av økte lønnsutgifter, men gir ingen helhetlig analyse som hensyntar de makroøkonomiske virkningene av økt formuesskatt. Den skiller seg også fra andre studier som har påvist negative effekter på den økonomiske veksten, bl.a. gjennom å minske tilgangen på lokal risikokapital.