Alle vet at det er dyrt i Norge. Hovedforklaringen er høy produktivitet i konkurranseutsatt sektor som gir et høyt lønnsnivå i hele økonomien. I tillegg blir kronen sterk. Denne effekten har blitt forsterket av oljerikdommen. Den lave oljeprisen bidrar til at prisforskjellene ovenfor utlandet nå avtar.
Et spørsmål mange nordmenn på ferie i utlandet eller utenlandske turister i Norge stiller seg, er hvorfor prisnivået i Norge er så høyt.
Ulik pris på Big Mac
Siden 1986 har tidsskriftet The Economist utarbeidet den såkalte «Big Mac indeksen», som sammenligner prisen på en Big Mac hamburger mellom land. Konseptet bygger på teorien om absolutt kjøpekraftsparitet («purchasing-power parity» -PPP) som sier at valutakursene skal tilpasse seg slik at prisnivået for like varer er det samme i alle land, målt i felles valuta. Tanken er at hvis prisnivået er høyere i Norge enn i Sverige, vil det være lønnsomt å kjøpe billige svenske varer og selge dem i Norge, noe som vil drive prisnivået i Norge ned. PPP eller Big Mac-indeksen skal dermed gi en pekepinn på om valutakursen er undervurdert eller overvurdert.
Det er imidlertid liten statistisk støtte for at denne sammenhengen holder i praksis. Dette skyldes særlig høye transportkostnader og andre handelsbarrierer for en rekke varer og tjenester. Man drar ikke fra Oslo til Stockholm bare for å klippe seg. Man kan heller ikke transportere billige spanske boliger til Norge. Selv prisen på en Big-Mac vil variere mellom land (noe oversikten til The Economist viser) som følge av ulike leiekostnader, lønninger, lokale konkurranseforhold osv.
En variant av denne teorien, som har vist seg å være mer robust, er relativ kjøpekraftsparitet. Denne sier at selv om prisnivået ikke er likt, vil det relative prisnivået mellom land returnere til et langsiktig likevektsnivå. Dette relative prisnivået, målt i felles valuta, kalles realvalutakursen. Relativ kjøpekraftsparitet forteller altså ikke hva den langsiktige realvalutakursen skal være, men at endringer fra denne vil korrigeres over tid.
Balassa-Samuelson
Det er en klar tendens til at det relative prisnivået, målt i felles valuta, er vesentlig høyere i rike land enn i fattige land. En økonomisk teori som belyser denne utviklingen i realvalutakursen omtales ofte som Balassa-Samuelson-effekten og er forklart nedenfor.
Man kan dele produksjonsvirksomheten i den norske økonomien inn i konkurranseutsatt sektor og skjermet sektor. Konkurranseutsatte bedrifter selger produktene sine i konkurranse med utenlandske produsenter og står i betydelig grad ovenfor gitte priser på verdensmarkedet. Dette gjelder mesteparten av industrien, oljeproduksjon, skipsfart, osv. Skjermede næringer produserer varer og tjenester som ikke egner seg for internasjonal handel, som hårklipp, helsetjenester ol. De skjermede bedriftene står derfor friere til å tilpasse prisnivået i forhold til innenlandske tilbud- og etterspørselsforhold.
I Norge er det et høyt produktivitetsnivå i konkurranseutsatt sektor. Dette henger sammen med moderne og avansert teknologi og effektiv organisering av produksjonen. I tillegg drar norsk eksportsektor særlig fordel av verdifulle naturressurser, knyttet til energi som olje, gass og vannkraft. Disse teknologiske fordelene finner man ikke på samme måte i skjermet sektor – f.eks. er det vanskelig å se for seg sterk produktivitetsvekst innen undervisning eller hårklipp.
Høy produktivitet gir grunnlag for høy reallønn i industrien. Balanse i arbeidsmarkedet krever samtidig at lønnsnivået er forholdsvis likt på tvers av sektorer. Hvis lønningene i skjermet sektor skulle tilsvare produktivitetsnivået i denne delen av økonomien, ville mange foretrekke å jobbe i industrien, og dermed ville mangel på arbeidskraft i skjermede næringer presse opp lønnsnivået inntil balansen ble gjenopprettet. Siden det høye lønnsnivået ikke har sin bakgrunn i tilsvarende høy produktivitet i skjermet sektor, må bedriftene i denne sektoren sette et høyt prisnivå for å sikre tilstrekkelig lønnsomhet. I tillegg vil de høye eksportinntektene driver opp kronekursen.
Når realvalutakursen tilpasser seg, er det pengepolitikken som bestemmer blandingen av nominell kronestyrkelse og inflasjonsdifferanse ovenfor utlandet. Sterk krone og høyt innenlandsk prisnivå gjør norske varer dyre for utledninger og utenlandske varer billige for nordmenn.
En viktig forklaring på at det er dyrt i Norge er altså at høy produktivitet i konkurranseutsatt sektor driver opp lønnsnivået, samtidig som produktivitetsnivået i skjermede næringer ikke er tilsvarende mye høyere enn i andre land. Dermed blir det relative prisnivået på skjermede goder høyt.
Effekten av oljeprisfallet
Det høye prisnivået i Norge er ikke bare drevet av produktivitet i tradisjonell forstand. Som kjent har Norge tilpasset seg en lang periode med rekordhøye oljepriser. Faktisk er en bytteforholdsgevinst, dvs. økte eksportpriser i forhold til importpriser, det samme som økt produktivitet i konkurranseutsatt sektor. En bytteforholdsbedring, som følge av økte oljepriser, betyr større internasjonal kjøpekraft for en gitt ressursinnsats. Økt produktivitet i konkurranseutsatt sektor innebærer det samme – siden produksjonsmengden og dermed kjøpekraften øker for en gitt ressursbruk. Dermed vil fallet i oljeprisene, dersom det vedvarer, tvinge gjennom en nedgang i det relative prisnivået målt i felles valuta.
Importveid kronekurs (I44) og råoljepris. Kilde: St.Louis Fed (FRED) og Norges Bank.
Her ligger styrken ved å ha egen valuta. Med en flytende kronekurs og inflasjonsmål for pengepolitikken vil kronen typisk fungere som en buffer ved bytteforholdssjokk. Som det fremkommer av figuren har kronekursen svekket seg i takt med oljeprisen. Dette bidrar til å bedre industriens kostnadsmessige konkurranseevne ovenfor utlandet, men reduserer også nordmenns kjøpekraft. Dette vil de fleste som drar på utenlandsferie i sommer merke. Vi har ikke et like høyt særnorsk prisnivå som før.