Dyr strøm til ettertanke

Elektrisitetsprisene, som har vært uvanlig høye det siste halvåret, får nå mye mediaoppmerksomhet. Som alltid når strømmen er dyr, foreslår politikere og andre en rekke mulige tiltak, som å innføre makspris på elektrisitet eller stanse etableringen av fremtidige kraftkabler til utlandet. Hvorfor er strømprisene høye og hvilke tiltak bør egentlig vurderes?

Norge er en integrert del av det nordiske/nordeuropeiske kraftmarkedet. Mesteparten av kraften omsettes på strømbørsen Nord Pool. Prisene på elektrisitet i engrosmarkedet, som bestemmes av tilbud og etterspørsel, er ganske like i store deler av Norden når det ikke er knapphet på overføringskapasitet gjennom kraftlinjene.

Når energiprisene er lavere i Europa enn Norge, importerer vi kraft fra andre land, noe som demper prisoppgangen her hjemme. Motsatt eksporterer vi strøm når prisene i Norge er lavere enn ute. Norsk elektrisitetsproduksjon består av rundt 95 prosent vannkraft, som vanligvis gir god tilgang på ren og rimelig strøm.

Hvorfor er strømmen så dyr?

Høye temperaturer og langvarig tørke i fjor sommer ga lave fyllingsgrader i kraftmagasinene og forventninger om kraftpriser for vintermånedene som lå godt over nivået på kontinentet. Med utsikter til nettoimport av kraft, fikk stigende priser på kull, gass og CO₂-utslipp stor påvirkning på de norske kraftprisene. I august og september i fjor opplevde Norge imidlertid rekordstore nedbørsmengder og raskt stigende fyllingsgrader i vannmagasinene. Dette var likevel ikke nok til å normalisere fyllingsgradene, som i forrige uke var på 54,2 prosent, mot en medianverdi på 61,1 prosent for samme tidspunkt i årene 1990-2018. Sammen med høyt strømforbruk har dette bidratt til at Norge hittil i år har hatt nettoimport av kraft og en prisutvikling her hjemme påvirket av fortsatt høye kull-, gass- og CO₂-priser.

Figur 1 viser delindeksen for elektrisitet, fyringsoljer og annet brensel i konsumprisindeksen (KPI), relativt til totalindeksen. For årene etter 1995 vises også utviklingen relativ til en totalindeks uten energivarer (KPI-JE). Som illustrert har de reelle energiprisene blitt noe høyere og mer volatile fra årtusenskiftet – selv om det seneste hoppet er det kraftigste siden 2011.

Makspris eller handelsbrems?

I den offentlige debatten har det kommet en rekke forslag til hvordan man kan redusere husholdningenes strømutgifter. Blant annet har det spredt seg et folkeopprop for makspris på strøm. Stigende strømpriser signaliserer økt knapphet og bidrar til å balansere tilbud og etterspørsel i markedet. Dersom maksimalprisen skal settes lavere enn likevektsprisen, vil dette skape et etterspørselsoverskudd, slik at strømmen må rasjoneres på en eller annen måte. Slik rasjonering vil typisk skape samfunnsøkonomiske tap, bl.a. i form av høye administrasjonskostnader og ineffektiv ressursutnyttelse.

Et annet forslag er å begrense dagens eller fremtidig handel med strøm ovenfor utlandet. Her er det imidlertid verdt å bemerke at de mye omtalte kraftkablene til utlandet bidrar til markedsstabilitet. I en analyse fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) kan man lese følgende:

«I en tenkt situasjon der Norge ikke har forbindelser til utlandet er kraftprodusentene nødt til å spare på vannet gjennom vinteren frem til snøsmeltingen. Dermed blir kraftprisene presset oppover, og kan bli svært høye i tørre år. I våte år kan kraftprisen derimot bli svært lav når Norge ikke har mulighet til å eksportere ut overskuddet. Dette gir samtidig en økt risiko for flom.

NVEs analyse viser at kraftprisen uten mellomlandsforbindelser blir 2-3 ganger høyere på vinterstid sammenliknet med en situasjon der Norge både kan importere og eksportere kraft».

Hva med kraftkrevende industri?

Figur 2 viser kraftprisene for norske husholdninger med og uten avgifter i perioden 1.kvartal 2012 -3.kvartal 2018, samt prisene for den kraftkrevende industrien i samme periode.

Norsk kraftkrevende industri mottar omfattende næringsstøtte, bl.a. i form av langsiktige kontrakter med myndighetsbestemte vilkår, noe som innebærer lavere kraftpriser, og fritak eller lavere satser for elavgift. Når industrien ikke må betale markedspris, brukes det mer ressurser enn nødvendig for å oppnå et gitt produksjonsresultat. Slike energisubsidier gir sløsing med kraftressursene, men hindrer også at arbeidskraft og realkapital allokeres inn i de mest produktive og lønnsomme virksomhetene.

I debatten om høye strømpriser er det få som tar til orde for å redusere subsidieringen av kraftkrevende industri – selv om dette ville innebære samfunnsøkonomiske gevinster. Dette er ikke overraskende. Selv om husholdningene ville få økt reallønn, ville gevinsten måtte deles på mange, mens den subsidierte industrien har sterke insentiver til å drive lobbyvirksomhet mot politikere og allmenheten. I tillegg spiller distriktspolitiske hensyn en rolle.

Langsiktige miljøhensyn

Strømprisene i Norge er for tiden uvanlig høye, selv om noe av utviklingen også påvirkes av klimapolitikken.

Etter hvert som Europa skal redusere sine klimautslipp, vil kraftprisene måtte stige til et nivå som inkluderer miljøkostnadene. Dette gir insentiver til energieffektivisering og vridning over mot renere strømkilder. Stigende CO₂-priser innenfor det europeiske kvotesystemet gjør det mindre lønnsomt å produsere kraft i kull- og gasskraftverkene i Europa. Som en integrert del av det nordiske/nordeuropeiske kraftmarkedet, trekker dette i retning av økte strømpriser også i Norge.

Samtidig øker dette verdien av vannkraften. Når mesteparten av grunnrenten fra vannkraft inndras gjennom skattesystemet, betyr dette at man i teorien kan senke andre skatter og avgifter som har negative vridningseffekter på økonomien – særlig i arbeidsmarkedet. En reduksjon av industriens kraftsubsidier ville også gjort denne muligheten større.