Formuesskatten får mye oppmerksomhet nå i valgkampen. Dette innlegger ser nærmere på virkningen av formuesskatt innenfor rammene av økonomisk teori.
NHO viser til en ny undersøkelse der 90 prosent av de spurte bedriftseiere mener at formuesskatten bør fjernes. Disse svarer også positivt på spørsmål om dette vil føre til flere nyansettelser i næringslivet. Tilhengerne av formuesskatten avviser dette, og hevder at slike lettelser primært vil føre til økte forskjeller.
En modellanalyse
Figur 1 viser en prinsippskisse med kurver for innenlandsk sparing, S, og investeringer, I, i et diagram med rente, r, på den loddrette aksen og kapitalmengde på den vannrette aksen. Det innenlandske sparetilbudet stiger med rentenivået, mens investeringsetterspørselen er en synkende funksjon av renten. Det totale tilbudet av kapital i en liten åpen økonomi er svært elastisk, slik at kapitalavkastningen (over tid) må betraktes som gitt i et effektivt internasjonalt kapitalmarked, r*. I modellens likevekt vil differansen mellom innenlandsk sparing og investeringer bli dekket av en nettokapitalstrøm fra utlandet. Siden Norge har overskudd på driftsbalansen, er kurvene tegnet slik at innenlandsk sparing overstiger investeringsetterspørselen.
Figur 1: Effekten av formuesskatt på sparing og investeringer i en liten åpen økonomi med perfekt internasjonal kapitalmobilitet.
Anta nå at det innføres formuesskatt. Langt på vei er formuesskatt et alternativ til inntektsskatt på kapital. For et gitt rentenivå vil det fremstå som mindre attraktivt for nordmenn å spare, noe som gir et negativt skift i det innenlandske sparetilbudet, S2(etter skatt). Skatten påvirker imidlertid verken utenlandske investorers kapitalkostnad eller det internasjonale rentenivået. Nivået på innenlandske investeringer vil dermed være uforandret. Med uendret nivå på investeringene og lavere innenlandsk sparing vil strømmen av kapital til utlandet reduseres.
Selv om en økt formuesskatt ikke vil påvirke investeringsnivået i Norge, og dermed vårt produktivitetsnivå, er det likevel en langsiktig negativ effekt på levestandarden. Dette skyldes at mindre kapitaleksport (evt. økt kapitalimport) redusere Norges utenlandsformue og dermed våre fremtidige valutainntekter. Dette reduserer våre import- og konsummuligheter. Uttrykt på en annen måte: mindre innenlandsk sparing gjør at den større andel av fremtidig verdiskapning må sendes ut av landet for å finansiere et gitt importnivå.
Det finnes imidlertid en hake med analysen ovenfor, nemlig det økonomer kaller home bias. Dette betyr at lokal kunnskap og kompetanse kan gjøre det vanskelig for utenlandsk kapital å fungere som et perfekt substitutt for manglende norsk investeringsvilje. Dette kan være særlig relevant for små nyetablerte selskaper.
Sysselsettingseffekter
Sysselsettingen i Norge er på kort og mellomlang sikt bestemt av samlet etterspørsel etter varer og tjenester, og på lang sikt av den strukturelle arbeidsledigheten. Man kan derfor vanskelig vurdere effektene av formuesskatten uten å se denne i sammenheng med andre skatter og nivået på de offentlige utgiftene. For å nå inflasjonsmålet vil pengepolitikken normalt rettes inn mot å stabilisere ressursutnyttelsen i økonomien rundt et normalt nivå. En mer ekspansiv finanspolitikk, i form av skattekutt og/eller økte offentlige utgifter, vil dermed ikke føre til økt sysselsetting, men gi renteoppgang* som fortrenger private bruttorealinvesteringer og nettoeksport (gjennom sterkere kronekurs). Unntaket er hvis økonomien befinner seg i en lavkonjunktur og pengepolitikken er begrenset av den nominelle nullrentebetingelsen. I en slik situasjon kan en ekspansiv finanspolitikk ha betydelige positive effekter på produksjon og sysselsetting. Her vil midlertidige økninger i offentlige utgifter typisk være mer effektivt enn skattereduksjoner, fordi deler av disse går til sparing og import.
Fordelingsvirkninger
Tiltak i skatte- og stønadspolitikken som reduserer forskjeller i inntekt og formue kan ha negative vridningseffekter på insentivene til å arbeide og spare. I mange tilfeller står derfor myndighetene ovenfor en avveining mellom små inntektsforskjeller og økonomisk effektivitet. I Norge er inntektsforskjellene små og noe forskning antyder at det å redusere disse ytterligere kan føre til lavere inntekter. Lavere formuesskatt kan ha positive effektivitetsvirkninger, men dette gjelder også andre skattereduksjoner – som lavere marginalskatt på arbeidsinntekt og redusert selskapsskatt.
I denne sammenhengen bør det også fremheves at dagens skatteregler for nominelle finansinntekter, i kombinasjon med svært lave realrenter, fører til en indirekte formuesskatt uten bunnfradrag. Denne konfiskatoriske effekten av skattereglene kan fremstå urimelig og ha negativ effekt på spareviljen. En overgang til realrentebeskatning ville løse dette problemet, og burde muligens ha prioritet fremfor en avskaffelse av formuesskatten.
Oppsummering
Formuesskatten brukes som et virkemiddel for å jevne ut forskjeller inntekt- og formue, hvilket svekker insentivene til sparing i privat sektor. I en liten åpen økonomi som Norge fører internasjonale kapitalbevegelser til at innenlandske investeringer i stor grad er frakoblet fra nivået på innenlandsk sparing. Formuesskatten øker, isolert sett, omfanget av utenlandsk eierskap i næringslivet og reduserer størrelsen på Norges utenlandsformue.