Med en tilbakelagt påske der mange fant veien til Sverige for å handle billige dagligvarer, har pressen igjen satt søkelyset på den økende grensehandelen. Dette innlegget argumenterer for at grensehandelen er positiv for norske forbrukere uten å ha særlig negative effekter på norsk næringsliv. Detaljnæringen utfordres i større grad av ny teknologi og endringer i folks forbruksmønster.
Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) utgjorde grensehandelen i fjor 15,1 milliarder kroner, som er en økning fra 8,8 milliarder i 2004 (det første året med statistikk). I 2017 vokste grensehandelen med 9 prosent målt i omsetning og 12 prosent målt i antall dagsturer.
Over tid har grensehandelen variert betydelig mer enn veksten i norske husholdningers konsum. Dette er ikke overraskende, siden husholdningene trolig merker seg mediefokus på valutakurssvingninger og avgiftsendringer. Selv om nordmenn stadig handler mer i utlandet, spiller den fysiske grensehandelen en beskjeden rolle i å forklare denne utviklingen.
Figur 1 illustrerer hvordan grensehandelen som andel av privat forbruk har ligget ganske stabil på litt over én prosent i perioden 2004-2017 (fordi den utgjør en så liten andel, er svingningene vanskelige å se på grafen). Betrakter man husholdningenes samlede kjøp i utlandet har denne derimot steget kraftig, fra litt under 2 prosent i 1970 til over 8 prosent i 2017. Dette har trolig sammenheng med at folk stadig reiser mer og i tillegg har fått tilgang på utenlandske varer via internetthandel.
Figur 1: Husholdningenes kjøp i utlandet og grensehandel som andeler av totalt husholdningskonsum. Kilder: SSB (statistikkbanken) og egne beregninger.
En betydelig andel av den fysiske grensehandelen er dagligvarer. Både økonomisk teori og erfaring tilsier at husholdningenes budsjettandel til matvarer vil avta når inntektsnivået stiger. I tillegg utgjør tjenester en stadig større andel av privat forbruk. Fra 1970 har varekonsumet som andel av privat forbruk falt fra 66 til 45 prosent. At grensehandelen opprettholder sin andel av privat konsum viser dermed at denne over tid fortrenger noen varekjøp i norske butikker.
Siden grensehandelen fører til at kundene får billigere dagligvarer, vil dette bare gi et velferdstap dersom innenlandsk verdiskapning og arbeidsplasser går tapt. Det er selvfølgelig slik at omsetningen i norske dagligvarebutikker blir negativt påvirket av grensehandelen (spesielt de lokalisert nær grensen) og at dette igjen får ringvirkninger for norske leverandører. Lavere innenlandsk forbruk vil imidlertid trekke i retning av lavere realrente og svakere kronekurs, hvilket igjen stimulerer bruttorealinvesteringene og nettoeksporten. Dermed vil grensehandelen over tid frigjøre arbeidskraft og realkapital som gir rom for annen norsk næringsvirksomhet.
Man har lenge sett en tendens til at fysiske butikker og kjøpesentre utfordres av ny teknologi (mer internetthandel) og endringer i husholdningenes forbruksmønster (flere tjenester og opplevelser). En slik næringsomstilling kommer fordi kundene ønsker det og er dermed en forutsetning for å øke deres nyttenivå. Selv om BNP, sysselsetting og skatteinntekter fortsetter å vokse, kan det være omstillingskostnader når arbeidskraft og realkapital skal reallokeres. I den offentlige debatten vil de negativt berørte bedriftene naturlignok fokusere på disse effektene.
Grensehandelen forsterker omstillingspresset i den innenlandske detaljnæringen, men gjenspeiler interne problemstillinger i bransjen. For svak konkurranse i den norske dagligvareindustrien (med noen få dominerende aktører) og høye tollbarrierer i landbrukssektoren fører til høye norske matvarepriser og begrenset vareutvalg. Til en viss grad bidrar faktisk grensehandelen til å kompensere for disse effektene gjennom økt konkurranse.
Flere av de viktigste grensehandelsvarene er dessuten underlagt høye avgifter i Norge, hvilket stimulerer handelslekkasjen. Utover å sikre skatteinntekter, har slike avgifter ofte til hensikt å redusere skadelig konsum (jf. «sukkeravgiften») . Ikke overraskende uthules disse effektene når folk har mulighet til å handle de samme varene rimeligere over grensen.
Grensehandelen bidrar altså til at folk får tilgang på billigere varer uten at dette har klare negative effekter på norsk næringsliv. Dermed blir vi rikere. Det er gjerne slik med internasjonal handel og varebytte.