Regjeringen i Storbritannia varsler en «hard Brexit». I den forbindelse får det medieomtale at økonomien i Storbritannia har gjort det bedre enn mange spådde etter at britene stemte seg ut av EU. Det har aldri vært fagøkonomisk grunnlag for å skråsikkert hevde at Brexit ville føre til nedgangstider på kort sikt. Dette er primært et spørsmål om internasjonal handel og levestandard i et langsiktig perspektiv.
Storbritannia går for en hard Brexit, altså fullstendig brudd med EU. Britene vil ikke gi EU pengeoverføringer i bytte mot de «fire frihetene»: fri flyt av varer, tjenester, kapital og (i alle fall ikke) arbeidskraft. Fortsatt vet man lite om hva som blir alternativet til dagens løsning. Denne usikkerheten synliggjøres gjennom store svingninger på valutamarkedet. I går meldte finanspressen at «pundet stuper etter brexit-varsel», mens nyheten i dag er at «pundet skyter fart».
Aftenposten hadde i går et oppslag om at ekspertene spådde økonomisk tilbakeslag etter den britiske folkeavstemningen (og valget av Trump i USA), men at resultatet (enn så lenge) er økt optimisme. Det vises til at finansmarkedene har gjort det bra og en del økonomiske nøkkeltall har overrasket på oppsiden. Faktisk har den økonomiske veksten i Storbritannia tatt seg opp, selv om økt inflasjon som følge av stigene importpriser trolig vil få britiske reallønninger til å falle i 2017. Det har imidlertid aldri vært fagøkonomisk dekning for å bombastisk hevde at en EU-exit ville gi konjunkturtilbakeslag eller resesjon på kort sikt.
I forkant av folkeavstemningen om EU ble det her på bloggen påpekt at «å tre ut av EU vil ha samfunnsøkonomiske kostnader, men ikke de store negative sysselsettingseffektene som noen argumenterer med». Det ble fremhevet at pundet ville svekke seg for å motvirke de forventede effektene av økte tollsatser på driftsbalansen ovenfor utlandet. Driftsbalansen er nemlig bestemt av forholdet mellom innenlandsk sparing og realinvesteringer, som i liten grad er påvirket av handelspolitikken. Siden Brexit- resultatet ble kjent har da også pundet falt med rundt 10 prosent mot euroen. Dette tilsvarer den høyeste tollsatsen EU kan legge på britiske varer under gjeldene regelverk fra Verdens handelsorganisasjon (WTO). Trolig blir man enig om en handelsavtale som gir lavere tollsatser enn dette.
Økt usikkerhet rundt fremtiden kan hemme næringslivets investeringsvilje og husholdningenes kjøp av varige forbruksgoder. Et svakere pund og lavere realrenter trekker i motsatt retning. De konjunkturelle nettovirkningene av Brexit er derfor uklare. Som det ble fremhevet i et annet innlegg før valgresultatet ble kjent: «med en flytende valutakurs og inflasjonsmål for pengepolitikken, samt en nominell styringsrente som ligger nær sin nedre grense, vil en svekkelse av pundkursen […..] faktisk være det britisk økonomi trenger på kort sikt».
Argumentasjonen i disse innleggene var basert på konvensjonell makroøkonomisk teori. Så hvorfor fikk ikke slik «læreboktenkning» en større plass i debatten før Brexit? Antageligvis fordi media i for liten grad klarer å skille fagargumenter fra politikk og næringsinteresser. Mange hadde interesse av å svartmale korttidseffektene . Og det var kanskje ikke så mange økonomer som ivret for å få frem dette budskapet heller. Mindre internasjonal handel vil tross alt trekke i retning av lavere økonomisk vekst og velferd over tid.