Etter at årsveksten i konsumprisindeksen har ligget klart under Norges Banks inflasjonsmål på 2 prosent gjennom 2020, hoppet inflasjonen til 2,5 prosent i januar. Her bidro en kraftig økning i strømprisene. Kan ettervirkningene av koronapandemien gi høyere inflasjon også fremover?
Elektrisitetsprisene inklusiv nettleie steg kraftig i januar, med hele 34,4 prosent. Med denne oppgangen er strømprisene (inkludert nettleie) tilbake på rundt samme nivå som mot slutten av 2019. Sammen med en såkalt «basiseffekt», der et stort fall i strømprisene i januar i fjor nå er ute av indeksen, bidro dette til å trekke opp den totale veksten i konsumprisindeksen (KPI). Samtidig medvirket mer «administrative» forhold til å dempe KPI-veksten i januar. Avgiftskutt fra nyttår på snus og drikkevarer, samt sjokolade- og sukkervarer, bremset oppgangen i KPI.
I utøvelsen av pengepolitikken fokuserer Norges Bank på den underliggende inflasjonen, der man renser vekk «kortsiktig støy» som avgiftsendringer og energivarer. Ta for eksempel avgiftskutt. Slike sier isolert sett ingen ting om det underliggende kostnads- og etterspørselsbildet i økonomien. Selv om lavere avgiftssatser trekker ned prisnivået på kort sikt, tilføres det også kjøpekraft til husholdningene- som lengere frem kan øke ressursutnyttelsen og inflasjonspresset.
Når det gjelder strømprisene, er ikke disse bare volatile. Husholdningenes etterspørsel etter strøm er ganske «prisuelastisk» på kort sikt, så store hopp vil typisk spares inn gjennom redusert etterspørsel etter andre varer og tjenester. Samtidig betyr økte strømpriser noe for kostnadsbildet til bedriftene. For en sentralbank er det såkalte «andre-runde-effekter» som er av interesse, altså hvordan aktørene tilpasser prisene på andre varer og tjenester over tid.
Hva betyr dette for pengepolitikken?
Konsumprisene justert for avgifter og energivarer, KPI-JAE, lå klart over Norges Banks inflasjonsmål på 2 prosent gjennom hele fjoråret. Her bidro blant annet den tilbakelagte svekkelsen av kronekursen til å presse opp importprisene. Etter å ha vist en avtagende trend fra toppnivået på 3,7 prosent i august, falt tolvmånedsveksten i KPI-JAE videre til 2,7 prosent i januar.
Totalt og justert for avgifter og energivarer (JAE). Prosent. Kilde: SSB.
Når Norges Bank i fjor satte styringsrenten ned til null prosent, til tross for en høy og stigende kjerneinflasjon, skyldes dette at pengepolitikken virker med et tidsetterslep. Med et historisk tilbakeslag i samlet etterspørsel og produksjon som følge av koronapandemien, viser sentralbankens prognoser at KPI-JAE vil falle til klart under 2 prosent de neste årene.
På kort sikt betyr de svingningene man nå ser i KPI lite for den løpende pengepolitikken. I pressemeldingen etter rentemøte i januar skrev Norges Bank at styringsrenten vil opprettholdes på null prosent til det er klare tegn til at forholdene i økonomien normaliseres.
Uvanlige måleproblemer
Parallelt er det en noe større usikkerhet knyttet til måling av inflasjonen enn normalt. I januar hvert år oppdaterer SSB utvalget av varer og tjenester i KPI, samt de tilhørende utgiftsandelene (vektene). Formålet er å speile en representativ «handlekurv». I utgangspunktet vil KPI kunne feilvurdere inflasjonen noe, fordi man ikke løpende fanger opp «substitusjonseffektene» når husholdningene vrir forbruket i møte med nye relative priser. Normalt er justeringene i forbruksmønstret små fra år til år, men i 2020 så man klare forandringer som følge av covid-19 og de tilhørende restriksjonene. Mens konsumet av tjenester falt kraftig , hadde flere varegrupper tydelig salgsvekst.
SSB har kommet frem til at vektene i KPI for 2021 til en viss grad skal reflektere disse endringene. Dette betyr igjen at prisene på tjenester vil spille en mindre rolle for KPI-veksten – selv om smittevernstiltakene skulle bygges ned og aktiviteten i de berørte næringene tilta gjennom året.
Covid-19, krig og inflasjonsrisiko
Samtidig er det stadig flere økonomer som stiller spørsmål ved utfallsrommet rundt inflasjonsprognosene. Kanskje er oppsiderisikoen større enn på mange år? Årsaken er at det koronarelaterte tilbakeslaget skiller seg så markert fra tradisjonelle lavkonjunkturer. Smittevernstiltakene (og andre adferdsendringer) har ført til et stort fall i tjenesteproduksjonen, mens husholdningene har økt spareraten kraftig. Endelig har myndighetene kommet på banen med nødvendige, men svært store finanspolitiske støttetiltak, mens pengepolitikken også er svært ekspansiv.
I dagens situasjon er ikke målet for den økonomiske politikken å «lukke» et negativt produksjonsgap (avvik fra trend-BNP) ved å stimulere samlet etterspørsel. Formålet er å slå ned et virus og dempe de negative følgene for bedrifter og privatpersoner. Noen trekker paralleller til en krig, der målet med å øke offentlige utgifter er å vinne – koste hva det koste vil. Historisk har høy inflasjon vært et krigsfenomen.
Dersom aktiviteten raskt normaliseres når pandemien slipper taket, samtidig som husholdningene som gruppe har store likviditetsreserver og den økonomiske politikken er veldig ekspansiv, kan veksten bli så sterk at det oppstår flaskehalser i produkt- og arbeidsmarkedene. I så fall kan inflasjonen også tilta. Til tross for at dette ikke er et hovedscenario nå, er det en mulighet som får stadig større oppmerksomhet i den økonomiske debatten.