Det foregår for tiden mye debatt rundt den norske klimapolitikken. Dette innlegget argumenterer for at Norge i større grad bør bidra til å finansiere klimatiltak i land der man får størst mulig utslippskutt per krone.
Issmelting på Grønland, branner i regnskogen og stadig mer «ekstremvær» bidrar til et økende klimaengasjement. Stadig flere tar miljøbevisste valg, som å kildesortere, spise mindre kjøtt eller benytte kollektivtransport. Noen krever en politisk styrt avvikling av norsk oljevirksomhet. I den pågående kommunevalgkampen kommer klimaspørsmålet særlig til syne i bompengedebatten, der folks privatøkonomi settes opp mot hensynet til miljøet.
Det er bred enighet blant klimaforskerne om at menneskeskapt aktivitet bidrar til den globale oppvarmningen, særlig gjennom for store utslipp av CO2. Selv om de fleste aksepterer dette, er det stor uenighet om hva som bør gjøres.
Karbonpriser
I uregulerte markeder vil manglende eiendomsrett og fravær av priser på miljøgoder kunne gi overforbruk av naturressurser og for mye forurensing. De fleste økonomer støtter bruken av karbonprising – enten i form av en avgift (per tonn CO2) eller ved bruk av omsettelige utslippskvoter. En økt karbonpris vil vri forbruk og produksjon i en mer miljøvennlig retning.
Hvis et internasjonalt problem som global oppvarming skal finne sin løsning, må dette skje innenfor rammene av forpliktene internasjonale avtaler. Parisavtalen og handelsavtaler med krav om vern av regnskogen er åpenbare eksempler. Den politiske situasjonen i mange land, der bl.a. USA har trukket seg fra Parisavtalen, gjør slikt samarbeid krevende. Per i dag fremstår felles karbonprising over landegrensene ganske utopisk.
Det er ikke bare internasjonalt karbonprisene varierer. Selv om vi bruker miljøavgifter i Norge og er en del av det europeiske kvotesystemet, har vi ulike avgiftssatser for de samme utslippene i forskjellige sektorer. Figur 1 er hentet fra nasjonalbudsjettet for 2019 og viser hvordan karbonprisen i fjor varierte mellom sektorer. Det skal likevel nevnes at regjeringen i Jeløya-plattformen varslet at det vil innføre en flat CO2-avgift for alle sektorer på 500 kroner som skal trappes opp over tid.
Kilde: Meld. St. 1 (2018–2019).
Hva med bompenger?
Bompenger er et aktuelt tema i valgkampen. Prising av veibruk kan gi mindre trengsel og støy, renere regional luftkvalitet og kanskje et bedre bymiljø. Brukes bompenger på veier uten disse problemene, blir ikke investeringene utnyttet til det fulle og en slik avvisningseffekt gir velferdstap. Bompenger er heller ikke en bedre finansieringsform enn andre skatter og avgifter. Med dagens teknologi skulle man tro at veiprising, der avgiften sank utenom rushtiden og motsatt, var mer utbredt.
Norge er et lite land
Norge står for rundt 0,1 prosent av verdens totale klimagassutslipp. Selv om vi slutter helt å slippe ut klimagasser her hjemme, vil dette knapt merkes på den globale oppvarmingen. Norsk klimapolitikk består av en serie virkemidler, heriblant ulike støtteordninger. Noen er kostbare og har liten effekt på globale utslipp. Siden det er de totale utslippene som må ned, vil det ha positiv klimaeffekt om Norge i større grad finansierer utslippskutt i land der man får langt større effekt per krone.
Figur 2 viser en prinsippskisse med marginale rensekostnader på den horisontale aksen og utslipp per enhet produsert på den vannrette aksen. Vanligvis vil produksjonsprosessene innebære at det koster langt mer å kutte utslipp fra et lavt nivå enn fra et høyt nivå. I dette eksemplet vil Norge ved å finansiere «billige tiltak i Kina», kunne øke innenlandsk konsum for en gitt reduksjon i utslippene, eller øke utslippskuttene for et gitt konsumnivå her hjemme. Merk at hensikten ikke er å «kjøpe seg fri» fra et miljøansvar, men å maksimere klima- og velferdseffekten per krone.
Nå vil noen fremheve nedbygging av norsk oljenæring som et naturlig utgangspunkt for klimakutt, men som drøftet i et tidligere innlegg vil dette trolig være lite virkningsfullt når man tar hensyn til dynamikken i de globale oljemarkedene.
Billig finansiering
Mens klimadebatten pågår, stuper rentene på statsobligasjoner i Amerika, Europa og Asia. Dette rentefallet forteller oss at bytteforholdet mellom vekst og miljø knapt har vært mindre. Verdensøkonomien befinner seg i en situasjon der sparetilbudet er for stort i forhold til investeringsetterspørselen. De historisk lave (og i noen tilfeller negative) rentenivåene på statslån med 10-30 års løpetid , gjør at mange investeringsprosjekter, f.eks. i infrastruktur og «grønn teknologi», er svært lønnsomme. Slike realinvesteringer vil ikke bare være god klimapolitikk, men også gi det løftet verdensøkonomien trenger i en tid med Brexit og handelskrig. Det er derfor ikke bare Norge som bør se nærmere på sin klimapolitikk.