Den senere tid har utviklingen i Argentina, Tyrkia og andre fremvoksende økonomier fått økende oppmerksomhet. Noen trekker paralleller til Asiakrisen i 1997/98, der valutaspekulasjon, renteoppgang og børsfall ga et økonomisk tilbakeslag i mange asiatiske land, med globale ringvirkninger. Spørsmålet er om noe tilsvarende kan skje igjen.
Nylig hevet sentralbanken i Argentina styringsrenten til 40 prosent, for å stabilisere pesoen og forhindre at den høye inflasjonen kommer ut av kontroll. I Tyrkia ble det gjennomført en stor renteøkning etter at liraen nærmest kollapset på valutamarkedet. Også andre fremvoksende økonomier har opplevd kapitalutgang og valutakursfall. Noe av dette kan sikkert forklares med politiske forhold, spesielt i Tyrkia. Likevel finnes det likhetstrekk med forløpet til Asiakrisen, selv om det også er viktige forskjeller.
Aktørene i verdens finansmarkeder er opptatt av bærekraften til land med stor utenlandsgjeld og underskudd på driftsbalansen ovenfor utlandet. En voksende gjeldsbyrde, avtagende økonomisk vekst, en svekkelse av bytteforholdet (forholdet mellom eksport- og importpriser) – bl.a. som følge av økte råoljepriser, samt en sterkere dollar og økende dollarrenter, trekkes frem som risikofaktorer for mange fremvoksende økonomier.
Under Asiakrisen så man hvordan land som Thailand fikk problemer fordi sviktende tiltro til landets økonomi og valuta gjorde at investorer, både utenlandske og innenlandske, ønsket å trekke seg ut. Siden krympende valutareserver gjorde at Thailands sentralbank i begrenset grad kunne støttekjøpe bahten, måtte rentene økes for å gjøre det mer attraktivt å sitte på innenlandske bankinnskudd og verdipapirer. Dette skapte store problemer for finansinstitusjoner og andre bedrifter. På den ene siden hadde mange dollargjeld, som plutselig ble tyngre å bære når dollaren styrket seg. På den andre siden hadde mange også gjeld i lokal valuta, som ble vanskeligere å betjene når rentenivået steg. Kombinasjonen av økte renter og problemfylte balanseregnskap ga et tilbakeslag i produksjon og inntekter. Dette svekket tilliten ytterligere, hvilket sendte økonomien inn i en selvforsterkende nedadgående spiral.
De senere årene har næringslivet i mange fremvoksende økonomier akkumulert mye valutagjeld, spesielt i amerikanske dollar. I 2013 fikk det klare markedsutslag, særlig i disse landene, når Federal Reserve annonserte at den ville begynne å bremse veksten i sentralbankens balanse, dvs. reversere de «kvantitative lettelsene». De siste månedene har særlig de lange dollarrentene steget som følge av økte offentlige lånebehov (større obligasjonstilbud) og forventninger om videre tilstramning i amerikansk pengepolitikk.
Noen fremhever at Argentina og Tyrkia skiller seg ut, ved at disse er blant de fremvoksende økonomiene med de største driftsbalanseunderskuddene ovenfor utlandet – begge på rundt 5 prosent av BNP.
Stigende amerikanske renter og en fallende peso har fått sentralbanken i Argentina til å selge rundt 10 milliarder US dollar for å bremse valutakursfallet, noe som igjen har tvunget landets president til å be om kriselån fra det internasjonale pengefondet, IMF. Problemet i Argentina er foreløpig ikke at landet har enorm utenlandsgjeld, men at eksporten som andel av BNP har falt mye over tid, samtidig som driftsbalanseunderskuddet har økt. Dette betyr at det må gjennomføres reformer for å omstille økonomien og øke eksportinntektene (som særlig kommer fra landbruk). I tillegg må underskuddet på statsbudsjettet kuttes. Spørsmålet er om myndighetene klarer å skape tillit blant markedsaktørene til at dette faktisk vil finne sted.
En viktig forskjell fra perioden rundt Asiakrisen i 97/98 er at mange fremvoksende økonomier har forlatt et tradisjonelt fastkursregime i valutapolitikken. I dag opererer mange av disse landene med flytende valutakurser og en form for inflasjonsmålforankring av pengepolitikken. Dermed vil ikke kapitalflukt utelukkende slå ut i pengemarkedsrentene (frem til landet tvinges å devaluere), men gi en kombinasjon av svakere valutakurs og økte renter. Dette demper de negative effektene på innenlandsøkonomien, men løser ikke at dollargjelden blir større. Altså kan økonomien fortsatt komme inn i en selvforsterkende ond sirkel.
Foreløpig regner de fleste med at den senere tids uro i fremvoksende markeder er av midlertidig karakter – og at Argentina og Tyrkia er unntakstilfeller påvirket av interne problemer. Utviklingen representerer likevel en nedsiderisiko for verdensøkonomien.