Innlegget drøfter de nye veksttallene for norsk økonomi og regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett.
Dagen før nasjonaldagen kom Statistisk Sentralbyrå (SSB) med foreløpige nasjonalregnskapstall for første kvartal.
BNP for Fastlands-Norge økte med 0,2 prosent fra 4.kvartal i fjor, noe som tilsvarer en årlig vekstrate på nær 0,8 prosent. Dette er trolig lavere enn det underliggende vekstpotensialet i norsk økonomi, og tyder på at presset i realøkonomien avtar. De månedlige nasjonalregnskapstallene indikerer at all vekst skjedde i januar, mens det var fall i februar og mars.
Det var særlig husholdningenes kjøp av varige forbruksgoder (spesielt biler) som falt, og her bidro trolig renteoppgangen og fallet i reallønningene. Også boliginvesteringene fortsatte tilbakegangen. Sammen med det økte rentenivået, har nok fortsatt høye byggekostnader og svak boligprisutvikling medvirket til færre igangsettelser. Det var også et fall i bruttoinvesteringene utenom boliger i første kvartal, men SSB peker på at dette kan være drevet av tilfeldigheter og bør tolkes med varsomhet.
Industri- og tjenestenæringer som leverer varer og tjenester til oljenæringen, bidro særlig til å trekke opp veksten i fastlandsøkonomien i årets første tre måneder. Oljenæringen nyter godt av stort eksportvolum og høye oljepriser, blant annet som følge av kutt i oljeproduksjonen til flere OPEC-land og videre kronesvekkelse mot dollaren. Mens det i april ble satt ny rekord for norsk oljeeksport, var det en nedgang i naturgasseksporten som følge av stort prisfall fra året før.
Selv om veksten i norsk økonomi er lav, har sysselsettingen holdt seg høy, med videre vekst i antall sysselsatte og utførte timeverk. Dette tyder på at arbeidsproduktiviteten (produksjon per timeverk) fortsetter å utvikle seg svakt.
På kort sikt tilsier svak produktivitetsvekst at det innenlandske inflasjonspresset holdes oppe. Delvis fordi vekstpotensialet dempes, slik at det skal lite etterspørselsvekst til for å beholde stramheten i arbeidsmarkedet, men også fordi lavere produksjon per timeverk gjør at økte lønnskostnader må veltes over på prisene for å dempe marginpresset i næringslivet.
Revidert nasjonalbudsjett
I Regjeringens forslag til Revidert Nasjonalbudsjett for 2024, som også ble lagt frem i uken som gikk, ble det anslått en reell vekst i Fastlands-BNP på 0,9 prosent i år.
Med et strukturelt oljekorrigert budsjettunderskudd på 418,7 milliarder kroner i 2024, legges det nå opp til en budsjettimpuls på 0,7 prosent[1]. Dette er 0,3 prosentpoeng høyere enn i det vedtatte Statsbudsjettet fra i høst. Fordi oljefondet har steget i verdi i perioden, utgjør dette fortsatt 2,7 prosent av fondskapitalen, og er slik sett under 3-prosentrammen i handlingsregelen.
Veksten i offentlige utgifter øker, og dette kan særlig knyttes til den økte satsningen på forsvaret og mer støtte til Ukraina.
Fordi finanspolitikken virker på samlet etterspørsel med et tidsetterslep, og ulike skatter og offentlige utgifter har forskjellig aktivitetseffekter, viser Finansdepartementet modellberegninger av budsjettpolitikkens effekt på Fastlands-BNP. Disse illustrerer at selv om budsjettopplegget for 2024 isolert sett er mindre ekspansivt enn året før, gjør tidsetterslepet at finanspolitikken øker Fastlands-BNP med 0,9-1,4 prosent i 2024.
Likevel er oljepengebruken noe mindre enn det Norges Bank la til grunn i Pengepolitisk Rapport fra mars, så det reviderte budsjettet vil neppe ha effekt på rentebanen – med mindre det kommer mange påplussinger i forhandlingene på Stortinget.
Med flytende kronekurs og inflasjonsmål for pengepolitikken, er det Norges Bank som skal bringe inflasjonen ned igjen og stabilisere konjunktursituasjonen. Finanspolitikken bør i større grad fokusere på langsiktige oppgaver, som langsiktig bærekraft i statsfinanssene, inkl. en god avveining mellom konsum på kort og lang sikt, samt tiltak for å styrke vekstevnen og tilbudssiden i norsk økonomi.
Skattepolitikk og usikkerhet
Den svake produktivitetsveksten øker ikke bare presset i norsk økonomi på kort sikt, men reduserer også vekstpotensialet i økonomien og grunnlaget for økte reallønninger. Over tid kan ikke reallønningene øke raskere enn produktivitetsveksten, med mindre man får stadige bytteforholdsgevinster i handelen med utlandet (dvs. at eksportprisene øker mer enn importprisene)[2].
Produktivitetsveksten har falt over tid, på tvers av land og innenlandske sektorer. Årsakene kan være mange og sammensatte. En rekke politikkområder, inklusiv konkurransepolitikken og skattepolitikken, kan gi insentiver til å utnytte ressursene mer effektivt, samt stimulere tilbudet av arbeidskraft og sparing – i en periode der man står ovenfor lavere vekst i arbeidstilbudet som følge av befolkningsaldring.
I Statsbudsjettet for 2024 innførte regjeringen flere miljøavgifter og grunnrenteskatt på landbasert vindkraft. Selv om dette er skatter som har nøytrale eller positive effekter på økonomisk effektivitet, blir ikke gevinstene hentet fullt ut, fordi man istedenfor å kutte skatter med negative vridningseffekter på arbeidstilbud og realkapital, bruker handlingsrommet til å øke offentlige utgifter ytterligere. Slik sett er det uheldig at regjeringen i Revidert Nasjonalbudsjett skriver at den ikke vil følge opp Skatteutvalgets utredning, der det ble foreslått å vri mer av skattebyrden fra lønnsinntekter til bl.a. ikke-mobile faktorer som bolig.
Regjeringen varsler riktignok at den vil avvikle den ekstra arbeidsgiveravgiften på høyere lønninger fra inngangen til 2025, som ble innført i fjor. Denne har fått krass kritikk fra fagøkonomer, inklusiv regjeringens finanspolitiske utvalg. Tiltaket var ment å trekke inn kjøpekraft i en situasjon med press i økonomien, men siden denne var midlertidig, har den trolig i hovedsak påvirket sparing og import. Dessuten kan store svingninger i skatteratene skape usikkerhet som hemmer investeringsviljen i næringslivet. Dette kan dermed ha samme effekter som høy og variabel inflasjon – som var det man ønsket å motvirke i utgangspunktet.
Konklusjon
Veksten i norsk økonomi er svak. Dette skyldes delvis at vi er på vei inn i en forsiktig lavkonjunktur, som følge av at Norges Bank har strammet inn pengepolitikken for å dempe inflasjonspresset. Inflasjonen er på vei ned og reallønningene ser ut til å stige i år, noe som også fremkommer av prognosene i Revidert Nasjonalbudsjett. Regjeringen vil fører en noe mer ekspansiv finanspolitikk, men effektene på styringsrenten er marginale.
Når pengepolitikken ikke er begrenset av en nedre grense for styringsrenten, bør finanspolitikken fokusere mindre på budsjettimpulsen og mer på langsiktige hensyn som tilbudssideeffekter. Selv om avviklingen av den midlertidige arbeidsgiveravgiften for høyere lønninger er positivt, burde den aldri vært innført. Det er generelt uheldig at man i liten grad fokuserer på den svake produktivitetsveksten, samt avviser endringer i skattesystemet som kunne hatt gunstige effekter på tilbudet av arbeidskraft og kapital.
[1] Denne måles som endring i underskuddet som andel av trend-Fastlands-BNP.
[2] En slik bytteforholdsgevinst har samme effekt som økt produktivitet, fordi man får økte inntekter for en gitt ressursinnsats.