Bruken av oljepenger i statsbudsjettet for 2017 har fått kritikk fra mange hold. Dette innlegget argumenterer for at dagens oljepengebruk er nødvendig. Behovet for langsiktig innstramminger i finanspolitikken og omstillinger av næringsstrukturen til lavere oljeaktivitet er ikke gode argumenter for å kutte oljepengebruken på kort sikt.
Flere medier kunne i går melde at statsminister Erna Solberg ikke vil stemples som «Sløse-Erna». Regjeringen har fra flere hold fått kritikk for å bruke for mye oljepenger i statsbudsjettet for 2017 – et syn som ikke har fått støtte på denne bloggen.
Alle er enige om at Norge, i likhet med andre land, har et langsiktig innstrammingsbehov over statsbudsjettet. Utgiftene til pensjoner- og helse stiger klart fremover, samtidig som oljeinntektene som andel av BNP kan ha nådd toppen. Erfaringene fra utlandet illustrerer likevel at det kan ha store skadevirkninger hvis myndighetene ikke bruker finanspolitikken til å stimulere etterspørselen i en situasjon der handlerommet i pengepolitikken er nær uttømt. Arbeidsledigheten går typisk raskere opp enn ned, og langvarig høy ledighet kan bite seg fast fordi folk mister erfaring og arbeidstrening. Dermed kan et (i utgangspunktet) midlertidig konjunkturtilbakeslag, gi varig reduksjon i produksjonspotensialet og nettoskatteinntektene. Langvarig investeringsvegring kan også svekke produktivitetsveksten – selv om dette er mindre relevant for en liten åpen økonomi.
Noen vil hevde at Norge ikke er i en vanlig lavkonjunktur. Norsk økonomi skal omstilles til lavere oljeaktivitet. Hvis arbeidsledige dyttes inn i offentlig sektor, får man ikke den nødvendige omstillingen av næringsstrukturen. Dette kan være et argument for å fokusere på skattekutt, selv om etterspørselsstimulansen kan bli svakere enn ved økte offentlige utgifter – som følge av spare- og importlekkasjer. En hovedinnvending mot omstillingsargumentet er likevel at det ikke tar hensyn til den nominelle nullrentebetingelsen i pengepolitikken og hvordan finanspolitikken kan tilpasses over tid.
Når Norges Bank ikke kan kutte renten ytterligere, vil en strammere finanspolitikk ikke svekke kronen. Da blir det ikke mer omstilling, men isteden høyere arbeidsledighet som følge av lavere aggregert etterspørsel.
Pengepolitikkens rolle
Å øke sysselsettingen i tradisjonell industri krever en bedring av Norges kostnadsmessige konkurranseevne ovenfor utlandet. Dette kan oppnås ved en svekkelse av kronekursen og/eller lavere nominell lønnsvekst enn hos våre handelspartnere. I en situasjon der store deler av Europa opplever deflasjonspress, er det lite trolig at Norge vil klare merkbare konkurranseforbedringer gjennom innenlandske lønnskutt. Dette vil bare oppstå ved svært høy arbeidsledighet og kan utløse kollaps i boligmarkedet. Det er en svakere kronekurs som skaper en tilpasning av næringsstrukturen, hvilket nettopp er det som har skjedd de siste årene. Kronesvekkelsen har falt sammen med oljeprisfallet og rentekutt fra Norges Bank.
Norges Bank retter pengepolitikken inn mot en fleksibel inflasjonsstyring. Styringsrenten kalibreres med sikte på å stabilisere inflasjonen nær 2,5 prosent og ressursutnyttelsen i økonomien rundt et normalt nivå. Negative etterspørselssjokk som demper ressursutnyttelse og inflasjon vil trekke rentenivået ned.
Så lenge Norges Bank kan svare på svakere konjunkturer med rentekutt, vil dette typisk svekke kronen og bidra til at deler av sysselsettingsveksten kommer i tradisjonell industri. Dette endrer seg når styringsrenten når sin nedre grense – hvilket syntes å ligge nær dagens nivå som følge av bekymringer for høye boligpris- og gjeldsnivåer. Figur 1 bygger på tall fra Norges Banks Pengepolitiske Rapport 2016/4, og viser anslagene for produksjonsgapet og inflasjonsgapet (avvik fra inflasjonsmålet). Som det fremkommer venter Norges Bank ledig produksjonskapasitet i årene fremover, samtidig som inflasjonen faller klart under inflasjonsmålet. Dette burde tilsi rentekutt. Når Norges Bank ikke kan/vil kutte renten ytterligere, vil en strammere finanspolitikk ikke svekke kronen. Da blir det ikke mer omstilling, men isteden høyere arbeidsledighet som følge av lavere aggregert etterspørsel.
Figur 1: Inflasjonsgap og produksjonsgap. Kilde: Norges Bank Pengepolitisk Rapport 2016/4.
Statsbudsjettet og sløsing
Så hvordan bør finanspolitikkens tilpasses? Ved å gi tilstrekkelig finanspolitisk stimulans kan man unngå unødvendig høy arbeidsledighet. Norges Bank vil ikke øke rentene så lenge det er slakk i økonomien og inflasjonen er lav. Dette skaper samtidig behov for strammere budsjetter i fremtiden. Når verdensøkonomien etter hvert bedrer seg, slik at rentenivået internasjonal kommer opp, kan en strammere finanspolitikk dempe Norges Bank sitt behov for å øke rentene. Dette vil typisk svekke kronen, noe som sammen med økt global etterspørsel vil føre til at en større andel av den fremtidige sysselsettingsveksten allokeres til konkurranseutsatt sektor.
Begrepet sløsing kan lett bli brukt feil i debatten om bruk av oljepenger. Hvor mye oljepenger som fases inn i norsk økonomi bør tilpasses den makroøkonomiske situasjonen. Prioriteringer innenfor disse budsjettrammene bør basere seg på en nytte/kostnadsvurdering for de ulike budsjettpostene. Skal ressursene i samfunnet utnyttes effektivt kan vi ikke ha store negative produksjonsgap. For å avslutte med et sitat fra nobelprisvinner i økonomi Paul Krugman: “It’s a more general observation that even bad microeconomic policies, which lead to substantial distortions in the use of resources, have a hard time doing remotely as much damage as a severe economic slump, which doesn’t misallocate resources — it simply wastes them”.